I dag møtte jeg verdens herligste John for lunsj, vi spiste hver vår vegetarburger på Munchies - og herreguuud så godt det var! Det anbefaler jeg virkelig til alle, vegetarianer eller ikke. John er forresten en solstråle, hele dagen blir bra etter et møte med han. Han har jobbet litt bak kamera på bloggerne, og jeg gir alltid ekstra mye av meg selv når han står med det store smilet sitt og prøver å holde seg fra å le når jeg sier noe teit. Håper vi får jobbet mer sammen etterhvert, akkurat nå er han bak kamera på andre serier, men jeg krysser fingrene for at han kommer tilbake til meg :-) Forresten, gjett hva jeg oppdaget på armen mens vi spiste?
AU. . .?
Jeg har aldri hatt et blåmerke før, og plutselig har jeg et svært på håndleddet. Hvordan skjedde dette? Det må ha skjedd inatt iallfall, men jeg aner ikke hvordan. Jeg vet ikke om dere har sett skrekkfilmen the conjouring, men når det begynner å spøke i huset våkner hovedpersonen opp med blåmerker hele tiden før hun blir besatt av en djevel. Herregud, tenk om det skjer med meg? Jeg har jo tross alt sett litt sliten ut i det siste (takk for at dere minner meg på det, haha). Men, jeg tegnet en strek med penn på armen for å se hvor langt blåmerket er nå, om det blir noe lengre fikk jeg råd om å ringe lege, bare sånn i tilfelle. Man kan aldri være for sikker, spessielt med tanke på sykehistorien min i det siste. Kanskje noen av dere også har våknet opp med mystiske blåmerker her og der, og har noen årsaksforklaring? Ikke besatt av djevelen, håper jeg? Jeg har virkelig ikke tid til å begynne med noe eksorsisme nå, altså. .
Etter lunsj vandret vi litt rundt i hovedstaden, han skulle nemlig hjelpe meg å finne en fin vase til leiligheten, og guide meg rundt til hvor jeg får de fineste rosene. Og det klarte han, jeg viser dere senere (jeg har blitt blomster-fanatisk).
Skjørt er gammelt fra nelly / genser nly trend / sko river island
Nå skal jeg svare på litt kommentarer fra dere, og så tenker jeg meg bort til noen venninner for et raskt besøk. I kveld er jeg alene i leiligheten, det føles. . tomt? Hvor er svensken med ADHD og kattene liksom? Angående kattene, så har de det supert i Harstad, mamma elsker dem, så klart. De er så harmoniske og søte! Ser fram til å se dem igjen, nå er det jo ingen som plager meg her. Det var noen som påpekte at jeg "lyver" fordi Robin bor her, og kunne ha passet kattene mine. Han har sitt eget liv, han har sin egen jobb og sine egne greier å gjøre, og det er jo ikke han som eier kattene, derfor føles det feil å legge over ansvaret på noen andre. Det er jo mer eller mindre kun han som har passet dem i en måned nå, og det ble feil for meg. Så vet dere det. Det er jo mine katter, altså mitt ansvar, ikke noen andre sitt. Jeg føler selv jeg tok en ganske "voksen" avgjørelse i denne situasjonen ved å sende dem bort, jeg betaler enda alt for dem og planen er jo at jeg skal få dem tilbake når ting roer seg for meg og jeg har det mer stabilt. Dessuten er jo enda planen at Robin ikke skal bo her i all evighet, så hva skulle jeg da gjort om han flytter i neste uke? Og jo, han betaler for å bo her. Så vet dere :-)