Sophie 13 år.
Er det noe jeg veldig ofte får spørsmål på, så er det hvordan jeg takler alle stygge kommentarer. Hva gjør det egentlig med en jente på 19 år, om hun hver dag, flere ganger i timen, får høre at hun ikke er god nok, at hun er stygg, feit eller et dårlig forbilde? Jeg svarer det samme hver gang også. Det gjør meg ingenting. Det er ikke synd i meg på noen som helst måte. Jeg får noe godt ut av dette, det er jobben min og jeg får flere fordeler enn ulemper. Jeg synes bloggere som legger seg ned og griner for stygge kommentarer er heldige, for de kan ikke ha opplevd mye kjipt. Man kan slette en stygg kommentar. Ta vare på en i.p adresse og anmelde. Man kan slutte å blogge. Det er ikke verdens undergang. For midt blandt de fæle kommentarene, både over, under og imellom, finner jeg mine inspirasjonskilder og mine forbilder. Jeg skal fortelle dere en liten historie. .
Da jeg var yngre gruet jeg meg til å gå på skolen. Det er ikke så fett å stå der som hun lille som enda ikke har fått mensen, hofter eller pupper, som enda ikke har fått sitt første kyss og som ikke har råd til de kule klærne mens de andre jente ser ut til å være fem år eldre enn deg fysisk. Det er ikke gøy å bli valgt sist hver gang man skal velge lag i gymtimen, og det er heller ikke kult å sitte alene hver eneste kveld mens andre gjør noe gøy. Det er ikke så morsomt å gråte når det er siste dag av skoleferien, fordi du er bekymret for å bli mobbet igjen - det er ikke kult å skjule fra foreldrene dine hvordan du egentlig har det, fordi du er redd de skal bli lei seg eller enda verre - ta grep å si ifra på skolen, for da blir ting enda verre. Det er ikke gøy å grue seg til å legge ut et nytt profilbilde på internett fordi du vet hele jentegjengen i klassen kommer til å skrive stygge kommentarer, og du likevel må møte dem dagen etter på skolen. Det er ikke gøy å spise lunsjen sin alene på toalettet mens andre sitter i gjenger i kantina. Det er ikke særlig fett å grue seg til hver eneste fritime, fordi du ikke aner hvor du skal gjøre av deg - du har jo ingen venner, ingen å lene deg på. Det er ikke gøy når du kler på deg om morningen, kjører med foreldrene dine til skolen, og så bare snur i døra med en gang du kommer inn fordi du heller vil dra hjem å være alene. Tanken på å gå inn i et fullt klasserom når du ikke aner hvor du skal sette deg, den er fæl. Det er ikke kult å spare til en ny kjole, ordne seg på en lørdagskveld, og så ikke bli invitert med noen steder likevel. Hverdagen for mange. Det var hverdagen for meg. Så, synd i meg nå? Ikke faen.
Jeg får daglig mailer fra jenter og gutter som sliter. Jenter som gruer seg til skolen, jenter som ikke har råd til de nye klærne, de har ikke råd til å lunsje i fritimene, utallige ungdommer som lever dobbelliv og som tenker at hver eneste dag er en stor utfordring. Jeg vet så godt, fordi jeg har vært der selv. Jeg hadde det jævlig periodevis både på barneskolen, ungdomsskolen og videregående, hvor jeg første året på vgs var på mitt ultimate lavmål og ikke hadde lyst til å leve lengre. Jeg gikk rundt alene og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg følte jeg druknet hver dag og alt var bare grått. En dag husker jeg spessielt godt. Vi hadde naturfagstime, hele klassen var oppe ved et vann for å se på forskjellige planter og dyr. Vi skulle samarbeide to og to. Jeg måtte, som vanlig, gå med læreren fordi jeg hadde ingen å snu meg til. Jeg så på læreren og sa "jeg klarer ikke å være her lengre, jeg må bare gå". Og så gikk jeg. Fort. Jeg gråt og gikk. La meg ned i en grøft og gråt litt til, kastet opp fordi jeg var så lei meg, og til slutt kom jeg meg til sykehuset hvor jeg satt å hylte i gangen og sa at jeg måtte få hjelp, om ikke kom jeg til å dø. Jeg ble kjørt til fastlegen, og så til psykolog. Det hjalp ikke. Jeg ble heller bare flau. Så er man nødt til å komme seg ut av det helvettet alene. På barnerommet mitt hos mamma og pappa har jeg raspet inn "fuck my life" med kniv over alt, jeg har ødelagt madrasser, ødelagt armene mine og ødelagt mitt eget hode på å rive meg ned. Det er kjipt, det.
Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om ting jeg har opplevd. Jeg har blitt mobbet, jeg har mobbet, blitt mobbet igjen og blitt utfryst. Jeg har stått igjennom stormen ved å ha en kjent blogg på videregående når alle helst ser at du skal være anonym, og jeg har flyttet bort fra det og kommet meg videre. For er det en ting livet har vist oss alle - så er det at livet går videre. Og så er det plutselig ett år siden, du kom deg igjennom det.
Jeg husker en gutt som mobbet meg på barneskolen veldig godt - faktisk var han naboen min, noe som gjorde lekingen utenfor huset komplisert i tillegg. Jeg husker hva pappa fortalte meg at jeg skulle si neste gang noe skjedde. "Fortell han at om noen år er han en taper, det er ikke du". Så, det sa jeg. Han er virkelig en taper nå - og da mener jeg ikke taper som i at han er stygg, har en dårlig jobb og null venner - for det er han også. Men jeg tror han står på stedet hvil, hadde sin storhetstid på barneskolen og nå har han ingenting. Det gleder mitt lille hjerte at de aller fleste som har tvilt på meg eller har vært slem mot meg enten har sagt unnskyld, eller så er de så langt nede selv at jeg ikke kunne brydd meg mindre. Ingen som noen gang har vært slem mot meg, er over meg på noen måter. Takk gud, og takk karma.
Så, dette innlegget er til dere hverdagshelter som holder ut dag ut og dag inn på en skole dere hater, dere som gråter hver morgen og kveld, dere som ikke har råd til å være sosial med gjengen, dere som sliter hjemme, dere som har det vanskelig. Det er ikke synd i meg, og jeg er ikke et forbilde. Dere er. Jeg lover dere, jeg kan faktisk garantere dere, at om dere ikke endrer på noe, om dere bare står på, så ordner det seg. De som er slemme nå, de er så avhengig av de små gjengene sine på skolen, de er så avhengig av den lille makten de har nå, at de kommer til å stupe. Så jeg håper virkelig dette innlegget kan hjelpe, selv om jeg sitter her nå med et fint liv, masse venner, en fin kjæreste, mye penger og en bra jobb så har jeg vært totalt motsatt og det skal jeg aldri i mitt liv glemme. Jeg er så glad jeg gikk igjennom alt det - og det vil dere også være.
Dere er mine forbilder. Tusen millioner takk for alt dere deler med meg - da deler jeg tilbake ♥