Mennesker er så rare.
Da mener jeg, virkelig rare. At vi stiller klokka tilbake for å få en time lengre nå som vi går mot vinter. At vi skjuler kroppene våre når vi kler av oss, selv om nakenhet er det mest naturlige som finnes. At vi blir flaue om vi promper i offentlighet, selv om vi alle vet at vi gjør det. At vi går rundt og begrenser oss selv, med tanke på hva andre kanskje mener eller føler. At vi på skolen lærer at vi trenger kjøtt for å overleve, og at kyllingene som blir videreprodusert til nuggets har det fint. At vi tror på en gud. At alkohol blir sett på som helt greit, mens annet blir sett på som livsfarlig. Vi tenker at vår oppfatning av virkeligheten, er alt som finnes. Vi snakker forskjellige språk, og landegrenser skiller kulturer når vi alle har et hjerte som banker, et hode som tenker og en sjel som føler. At vi egentlig kun er elektriske kobliner i hodet vårt, og egentlig ikke er annet enn innstinkt, tanker som blir påvirket av at man er trøtt, mangler dopamin, har mensen eller blir forelsket. At vi blir avhengige av nikotin, at man kan spise en sopp som vokser i skogen og bli høy som et hus, at man kan dø av en kreftsvulst som vokser opp fra ingenting og tar over kroppen din. Rart.
Dette innlegget skulle egentlig handle om at jeg og Robin enda bor sammen og at vi nok kommer til å fortsette med det, selv om folk forteller meg at det er "for tidlig" og at man skal vente en viss tidsperiode før man kan ta det store steget med å faktisk dele seng hver eneste natt. Om det ikke funker å flytte inn sammen nå, vil det heller ikke funke om ett år. Vi har det fint, og jeg føler at jeg bare flyter rundt. Livet er fint, vi har det fint, vi har det bra og samtidig tenker jeg på hvor rart det er at to mennesker kan føle noe slikt mellom hverandre og ha hverandre i hodet hele tiden. At man kan elske en annen person. Og så hater man dem litt, elsker dem litt, vil slå dem, kaste dem bort, holde inntil. Rart.
Man kan tenke på stygge kommentarer. At jeg ikke føler jeg kan gå rundt uten å bli stirret ned eller at jeg er redd for å gå ut på byen for da er det alltid noen som er slemme, prøver å slå meg ned, tar bilder når jeg ikke vil, kommer fram og forteller meg ting om mitt liv som om vi er bestevenner. Man kan tenke på at det er slitsomt å jobbe. Man kan telle kalorier istedenfor sauer når man skal sove. Man tenker på festen man ikke blir invitert på, eventuelt hva man skal ha på seg på neste fest, eventuelt det dumme man sa på fylla. Man kan tenke på hva andre mener om deg.
Eller så kan man tenke på at vi svever på en kule i verdensrommet, at det finnes hundretalls av farger vi mennesker ikke kan se, at blomster kommuniserer og at vi kan føle en indre ro av å klemme på et furutre, at mennesker vokser for hvert år samtidig som pannen blir større og kjeven smalere (alien?), at lynet slår ned i bakken og at vi egentlig har null kontroll, at vi er fanget i vår egen kropp og at vi overser det som egentlig betyr noe - fordi vi ser ned på mobilen.
Da kattene enda bodde hjemme hos meg pleide jeg å prøve å kommunisere med dem på en annen måte enn "hei pusen ps ps ps", rett og slett bare ligge nært dem og . . føle? Se inn i øynene deres, hvordan oppfater de verden? Hva føler de? Hvordan ser de på alt? Er de kontrollert av følelser og såfall hvordan er det? Holder jeg på å bli gal som ligger på gulvet og prøver å oppnå en slags spirituell kjemi med en gatt, som mest sannsynlig har en hjerne som en peanøtt? Og, betyr egentlig hjernen at man er smarte, eller er det noe annet som forteller oss det? Sjelen? Hva er i det hele tatt en sjel?
Mennesker er så rare, og aller merkeligst er nok jeg som ikke klarer å gå ut døren uten å tenke på de jævla blomstene som kommuniserer, for å så se opp på himmelen for å lure på hva som egentlig er på gang her, om noen følger med på oss eller om aliene der oppe også er mest opptatt med å se ned på telefonen.