Dere vet de dagene hvor man har så mye å gjøre at man ikke aner hvor man skal starte, så man ender opp med å gjøre absolutt ingenting? I tillegg til å ha mye å gjøre føler man seg ufresh uansett hvor mange ganger man dusjer, hvor mye sminke man legger på eller om man bytter til de fineste klærne man har. Så sitter man igjen på gulvet etter å ha skyvet bort alle som prøver å hjelpe og tenker "herregud, så teit du er", og skammer seg.
Jeg møtte en jente i helgen som sa til meg "jeg er absolutt ingen, men jeg får alle til å tro at jeg er alt, på grunn av attituden min". Og det var sant - ikke at hun er ingen, men jeg følte virkelig at hun eide hele rommet og var queen-b over den lille festen vi var på. Jeg vil også være queen-b.
Så, fuck det å ligge inne å synes synd i seg selv. Dere som har vært deprimerte før og kommet ut av det, kjenner vel sikkert igjen angsten man noen ganger får - fordi man er så redd for å havne helt nede igjen. Nå som jeg har hatt det så fint så lenge, fikk jeg helt panikk i morges da ting plutselig føltes veldig lite greit igjen. Og hvorfor skal det føles lite greit? Jeg har det jo helt fantastisk, og da er det bare å bestemme seg for å ha det bra. Kjefte litt på seg selv, ikke minst le litt av seg selv og faktisk innse hvor teit man er som kaster bort tid på å gråte. For ja, helt ærlig, så har jeg grått idag. Masse, masse, masse. Uten noen spessiel grunn. Takk gooode gud for at jeg har Robin som virkelig er en engel for meg, det føles så rart å ha noen som faktisk klarer å trøste meg og som ikke bare skyver meg bort når jeg er vanskelig. Det gjør meg så utrolig glad, selv om jeg er dårlig på å vise det.
På tide å ta seg sammen igjen, da. Jeg er jo egentlig ganske bra.