Kjære alle dere som leser bloggen min.
Om jeg skulle ha hatt noe mål med denne bloggen, så må det være at man skal tørre å være seg selv og ikke gi opp når mennesker forteller deg at du ikke klarer. Flere av dere jenter har støttet meg igjennom både kjærlighetssorg, når ting var vanskelig på skolen, når jeg selv ville gi opp alt - og hvordan skal jeg klare å gjengjelde noe sånt? Jeg er sikker på at vi har mye mer enn bare et blogger/leser-forhold. Fordi jeg gir så mye av meg selv til dere, dere gir mye tilbake. Jeg er nødt til å bli flinkere på hvordan jeg formulerer meg, fordi jeg er så utrolig redd for at noen skal missforstå ordene jeg kommer med og få opp noen tanker om seg selv i hodet som ikke er helt gode å ha der. For når jeg møter lesere, så ser jeg kun på hvor gode dere er som faktisk kommer fram til meg, jeg legger merke til om dere har et fint mobildeksel, fint hår, fine klær, fine smil og gode personligheter. Det er alt jeg ser. Jeg ser det fine og det bra. Jeg vil så gjerne at det skal komme tydeligere fram i tekstene mine på bloggen, hvor utrolig mye dere betyr. Og at jeg aldri har ment å såre noen. Enkelte ganger kommer ting helt feil fram, enten fordi jeg ikke tenker meg om, eller fordi jeg har blitt framstilt feil eller formulert meg selv feil. Jeg har bestemt meg for å veie ordene mine mer nøye, slik at jeg er sikker på at jeg faktisk skriver noe jeg kan stå for - ikke noe jeg bare tenker der og da, som ikke blir rett skrevet uansett. Den "gamle" Sophie er ikke borte, men jeg har vokst opp, og tør mer å si ifra på hva som er rett og ikke, og hva jeg mener. Om dere ser tilbake på den "gamle" sophie, så vet jeg ikke hvem dere ser som bedre. Hun som var deprimert? Ikke oppførte seg bra? Ikke tok vare på seg selv? Jeg savner ikke henne så utrolig mye akkurat.
Jeg vil at dere helt ærlig skal vite hvor mye dere betyr. Da mener jeg at jeg leser enhver kommentar som kommer inn her og jeg tar det til meg - jeg tenker over det. Om dere forteller om ting dere har opplevd leser jeg nøye igjennom, ser det for meg i hodet og tenker på hva jeg kan blogge om for å gi tips, råd eller inspirasjon for å kanskje gjøre ting litt lettere. Jeg får den ene historien etter den andre og jeg vil så gjerne hjelpe alle. Jeg vil gjerne møte dere alle, ta dere med på besøk, la dere henge med meg.. Om man bare hadde 1000 timer iløpet av et døgn. Jeg har så lyst til å invitere dere når jeg skal danse med mitt dansecrew i vår. Jeg vil at dere skal få dele den opplevelsen med meg, og se hvordan jeg vokser. Jeg vil dere skal vite at jeg trykker innom bloggene til de av dere som har blogg - at jeg er fast leser av flere av dere, og at jeg stadig oppdager flere som jeg vet kan nå utrolig langt i denne verdenen her. Hvorfor? Fordi dere er så gode. Dere skriver fine ting til meg, kun for å være snille. Det er mennesker som inspirerer meg.
Dette høres kanskje ut som smisk, men det får bare være. For noen ganger fortjener dere også å bli smisket litt med, etter så mye fint dere forteller meg hver eneste dag. Jeg elsker å dele av hverdagen min og flere av dere har vært med meg på en reise fra jeg var 16 år og fram til nå - og dere sier " det føles som om jeg kjenner deg". Gjett hva? Dere kjenner meg, virkelig! Jeg har alltid vært åpen og ærlig her, nettopp slik at vi kan skape det båndet og være venninner over nett. Det er veldig unikt, men ved å ikke putte opp en fasade, så har det blitt på den måten.
I en verden full av mobbing og dritt, har jeg så lyst til å fokusere på det positive og hvor mye bra jeg har. Dere er en utrolig stor del av det gode i livet mitt, tro meg. Når jeg har kvelder hvor ting virker dritt pleier jeg å minne meg selv på hvor mye fint jeg får høre iløpet av en dag, og at jeg hver eneste gang jeg går ut døren får møte søte jenter (og gutter!) som forteller meg hvor mye jeg betyr. Om jeg hadde dødd imorgen tror jeg begravelsen min hadde vært stappet av folk (alle får komme, haha) - og tro det eller ei, men at mennesker jeg aldri har møtt ville hatt et ønske om å komme i begravelsen min og kanskje ville ha blitt lei seg om jeg forsvant, det betyr mye.
Slik som igår.. Da fikk jeg en kommentar fra en leser som hadde drømt at Robin hadde stjelt 7000 kr av meg, for å kjøpe meg en gave, men så var jeg gravid og full av hormoner så jeg klikket helt. En liten kommentar, som betyr ekstremt mye for meg å lese. For da ler jeg. Og så har vi det gøy sammen, jeg og leserne mine - uansett hvor sykt det høres ut. Månedene framover kommer til å være hektisk med å sjonglere både blogg, dans og bloggerne, men jeg vet jeg skal klare det og bevise for dere at dere ikke har gitt meg alt dette uten grunn. Jeg vil så gjerne vise dere at man kan. Eller, jeg tror jeg kan - så da gjør jeg det. Jeg vet ikke hva jeg skal si, for det er jo nesten latterlig at en blogg og masse mennesker jeg ikke har møtt før skal bety så mye... men ja. Ord blir for små og jeg aner ikke hvordan jeg skal vise takknemlighet.
Vi er best! Tusen takk for snart FIRE (!!) fantastiske år. Håper på mange, mange fler 
Når jeg er 90 år, sitter på gamlehjemmet og forteller barnebarna mine om alle bloggleserne mine. . . Altså dere forstår ikke hvor enormt mye dette har betydd for meg og livet mitt. Jeg er evig takknemlig.
