Som jeg har nevnt for dere flere ganger, så skriver jeg. Da mener jeg ikke bare skrive en blogg, for det vet vi jo alle at jeg gjør. Men, jeg skriver dikt. Dagbok. Historier. Det er en utrolig terapi for meg, og nesten hver gang jeg opplever noe stort følelsesmessig, får jeg det ned. Alt blir lagret, og noen ganger postes det. Nå vil jeg gjerne poste noe jeg skrev for litt siden. Dette er veldig personlig, men jeg håper likevel det kan hjelpe noen, eller kanskje noen kjenner seg igjen.
Det har skjedd igjen.
Hjertet mitt. Det gjør vondt. Slår det alltid så fort? Ikke si noe, tenker jeg. Ikke si noe, fordi jeg vil ikke høre. Men joda, jeg vil høre. Du må snakke, du må si noe, du må si de rette ordene. Ikke hold meg, jeg vil ikke at du skal være nær. Men joda, jeg vil jo det. Du tar tak i meg og jeg føler det igjennom hele kroppen. En rus. Det er ikke så mye, du bare holder rundt meg. Men det er nok til at jeg blir redd og glad. Du har klart det umulige, du har fått meg til å tro, du har fått tilliten min. Du må være magisk. Men jeg sier ingenting, jeg er stille og jeg ser bort. Du kan jo for guds skyld ikke få vite hva jeg føler. Kanskje du ikke holder meg på samme måte da. Det er sent, og vi har vært våken hele natten. Ikke si noe, men si noe. Hold meg sånn at jeg kan si at du ikke skal holde meg. Jeg skal si at du må gå nå. Så går du. Og jeg løper etter og ber deg om å komme tilbake. Du kommer, og jeg gråter, og du holder meg igjen. Jeg tenker at jeg er teit, og det er det du sier også. At jeg må fortelle hva jeg føler. Jeg sier "ja, det skal jeg". Og så ser jeg bort. For jeg vil jo ikke si at jeg gjør alt for at du skal ha det bra. For da går du kanskje, neste gang jeg ber deg om det.
Jeg prøver å ikke vise meg svak. Jeg går litt i bølger akkurat der - rettere sagt, vi går i bølger. Den ene dagen er jeg sterk og kald. Da er du svak og liten. Så bytter vi. Og slik fortsetter det. Kan det ikke bare være en balanse? Kan vi ikke bare være et team, kan vi ikke bare være glade hele tiden? Må den ene alltid vinne, må den ene alltid føle seg så lite verdt? For jeg gjør det jo, jeg også. Jeg tenker "nå gjorde du det, da kan jeg gjøre dette så blir du like lei deg". Så blir du lei deg, og jeg blir sterk. Så sårer du meg, og jeg blir svak, mens du er sterk. Så bytter vi. Hvorfor? Hvorfor sier jeg ting jeg angrer på, hvorfor er jeg slem mot deg, hvorfor er du slem mot meg?
Jeg har tatt denne runden med venninner så mange ganger før. Fortalt dem at "den gutten der er ikke verdt tårene dine, du fortjener bedre", og venninna svarer "jeg vet.. men, han er så god, når han faktisk er god". Og jeg har tenkt at det er noen svake jenter, det. Og nå er jeg der selv. Men du er jo annerledes. Du er jo god når du er god. Du er verdt det. Ingen andre vet det. Ingen andre kan ha det på denne måten.
i vårt eventyr er det ikke noen prins eller ring. Det er krangel og gråt, slamring av dører, sure meldinger og sjalusi.Det er å våkne alene og lure på hvor du er. Det er å lure på hvorfor du ikke passer på meg. Det er å føle at hvert eneste sekund er tortur mens jeg venter på telefonen, telefonsamtalen fra deg som alltid redder meg, uansett om jeg forteller deg at du er en dritt og så angrer jeg sekundet etter. Men, eventyret vårt er også å ligge i senga, snakke om alt mellom himmel og jord, ha deg nært meg og føle at jeg elsker deg og at du elsker meg også. Det er å våkne sammen med deg og tenke at vi har alt som alle andre missunner. Det er når jeg sitter på kjøkkenbenken og ser på deg mens du går litt rundt på kjøkkenet og forteller meg om dagen din, og at jeg i de øyeblikkene tenker at jeg ikke trenger noe mer. Det er når vi går til trikken og du snurrer meg rundt i en piruett og sier at jeg er søt. Det er at du tørker tårene mine når verden er vanskelig, og at du går inn i bobla sammen med meg og låser oss bort fra alt - passer på meg. Det er at du roper høyt når andre er frekk mot meg, og at du ikke bryr deg om hva andre synes - jeg trenger ikke å ta noen kamper når du er der, du gjør det for meg. Eventyret vårt er at jeg ikke klarer meg uten deg, og at du drar meg til deg hver gang. At jeg gjerne tar tusen nedturer for alle oppturene. Jeg har det så bra med deg. Når vi krangler også, og når jeg gråter. Jeg har det faktisk bra - er det rart å si? Bare du er der. Det er nok. Du er bra og jeg er bra, selv om vi noen gang får fram det verste i hverandre. I vårt eventyr kriger vi mot hverandre noen ganger, men vi kriger også sammen. Og jeg ville aldri ha byttet det ut mot noen ting. For når det er meg og deg, vi to - når vi ligger perfekt, som om vi er skapt for å ligge akkurat sånn, så er det okei. Da finnes ikke igår. Ikke i morgen heller. Bare meg og du - og det er alt.
Du gir meg alt. Og nå vet du det.