Jeg er klar over at dette blir en oppdatering midt på natten og at de færreste av dere sikkert er våkne nå, men jeg trenger bare å skrive fra meg litt. Jeg filosoferer utrolig mye over livet og eksistensen, jeg vet jeg ikke er alene om det, og noe av det beste jeg vet er å diskutere store spørsmål med venninner. Som hva er egentlig eksistensen? Hva er en følelse? Hva er en tanke? Og slik kan man bygge på det, uten å egentlig få noen svar. Når jeg ikke får sove om natten er det slike ting jeg tenker på, og det er så jævlig ekkelt.
Noen ganger når jeg ligger i senga kan jeg se for meg universet, og at det zoomer inn mot vårt solsystem, mot jorda, under skyene, mot europa, mot skandinavia, mot oslo og inn i min lille leilighet hvor jeg ligger i senga. Da får jeg en veldig ekkel følelse i kroppen, uten at jeg helt kan forklare hvordan det føles. Man leser så mye rart. Man kan tro på vitenskap (men hva er egentlig det? Vår egen oppfattning av hva som er virkelig sett ut fra hjernen til et menneske?) eller man kan tro på det åndelige, eller man kan bare eksistere og gi svært få tanker til det fantastiske maskineriet som holder oss igang, både vår egen kropp, planeten, solen og alt. Uansett, så er alt dette fantastisk og veldig skummelt. Om du leser dette, så eksisterer du, og det gjør jeg også, det eneste som er sikkert for både meg og deg er at vi begge skal dø og at ingen av oss aner hva som skjer da. Og at du nå er ett sekund nærmere døden din. Nå enda ett. Om kveldene pleier jeg å si til robin " jadda, da var vi en dag nærmere å dø". Kanskje ikke en så veldig opptimistisk tankegang men det er jo sant.
Så, mine tanker om liv, død, eksistens og alt dette vi kjenner til er som følger. Virkeligheten vår, er "virkelig" fordi vi oppfatter den sånn. Det er så mye vi mennesker ikke kan se, for eksempel energier, masse farger i regnbuen, radioaktive stråler osv.. Vi har bare lært at solen er der, månen er der og at vi er her, og så leter vi etter en "større mening" som muligens er veldig åpenbar, bare at vi er for dumme til å se den? Om man tenker på maurer i en maurtue. Der nede har de sitt helt eget økosystem med en dronning, rutiner osv osv, og de aner ikke hva vi mennesker holder på med for vi er større enn dem og har en større forståelse. Men da er det jo ganske logisk at noe, eller noen er over oss igjen, og ser på oss som maur i en maurtue og synes det er sinnsykt at vi ikke kan se det åpenbare. Eller kanskje er vi bare et prosjekt for noen.
For vi mennesker er ikke så smarte som vi liker å tro. tenk over hvor mye du gjør i løpet av en dag som egentlig ikke er kontrollert av tankene dine, men kun av et animalistisk innstinkt som du har inni deg. Sult, tørst, lyst, sjalusi, redsel, glede, spenning og avhengighet. Tenk hvor mange valg du tar iløpet av en dag, kun basert på disse - og ikke tankene dine, sånn egentlig. Jeg tror vi er her for en grunn. Det virker ikke helt rett for meg at jorda, universet, gud eller hva det nå enn er som har skapt oss hadde en plan om at vi skal kunne ødelegge både oss selv og jorda slik som den er nå, bare "for att". Vi virker litt som et prosjekt for noen...? At vi er satt her på jorda så utrolig langt unna alt annet liv, hvor sykt er ikke det at vi ikke finner noe levende uansett hvor lenge og hvor langt vi leter? Er vi forvist hit, eller hva er greia?
Jeg tror ikke vår hjerne er i stand til å fatte meningen med livet, vi klarer ikke å ta den inn over oss - og det for en grunn, vi skal ikke skjønne det, for det er kanskje noen som bare leker med oss og styrer med oss. Er det ikke litt rart at vi er skapt smarte, men akkurat dumme nok til å ikke skjønne det viktigste av alt. Nemlig hvorfor vi er her, hva vi gjør her eller hva meningen med alt er?
Så, da vil jeg gjerne høre fra dere - hva tror DU er meningen med livet? Hva skjer når vi dør? Hva er eksistensen, sånn egentlig? Jeg tror vi kan lære mye av hverandre her!