Noe av det vanskeligste for oss mennesker, ser ut til å være starten. Det er vanskelig å komme seg ut av døra når man skal på trening, men så går det bra. Vanskelig å ta steget inn i dusjen. Vanskelig å faktisk komme seg opp fra sofaen og sette igang med ryddingen. Vanskelig å holde motivasjonen oppe på starten av en ny uke. Vanskelig å skrive på starten av et innlegg. Der var jeg for noen
minutter siden, så da skriver jeg heller bare at det er vanskelig å starte, og så var jeg igang, da. Merkelig. Dere vil jo lese om noe annet enn dans, og ettersom det ikke skjer noe annet i hverdagen min akkurat nå, så skal dere få det som skjer i hodet mitt. Der skjer det (overasskende nok) en hel del.
Så var det et personlig innlegg jeg følte for å skrive nå da. Noen tanker. Kanskje noe trist? Er det synd i meg? Folk liker jo å lese om at andre har det kjipt, har jeg fått inntrykk av. Om jeg graver dypt i hjertet mitt, eller i hjernen min, så klarer jeg sikkert å komme fram med noen følelser jeg knapt ante var der, og så kan jeg skrive et dypt innlegg. Men neida. Jeg trenger ikke grave så dypt for å finne noe i den duren. Sannheten er at jeg de siste to ukene har hatt flere små sammenbrudd enn jeg klarer å holde oversikt på, og at jeg har vært så utrolig sliten psykisk og fyskisk at jeg har falt sammen i tårer når jeg kommer hjem. Men jeg vil jo ikke skrive om det, sånn egentlig. Det er så privat, det gjør at jeg føler meg svak, og ingen vil vel lese bloggen til noen som er svak da, tenker jeg. Dessuten vil jeg ikke klage. Det sitter folk på karl johan, ikke langt fra hvor jeg bor, ute i kulda akkurat nå og tigger etter peger. Og her sitter JEG og er psykisk sliten. Jeg er jo det, men hvem er vel jeg til å klage. Hvem er vel jeg til å inspirere? Dessuten orker jeg ikke at mamma skal bli bekymret. Hun trenger ikke det, men hun blir det likevel. Jeg bør være glad jeg har en mamma som bekymrer seg, og joda det er jeg, men jeg orker egentlig ingenting om dagen og jeg orker heller ikke å forklare at "joda det går fint". Det er så merkelig, for en kveld kan jeg få totalt sammenbrudd og ha en nesten ut av kroppen opplevelse hvor alt bare føles håpløst, så går det et par timer og jeg tenker "hvem var den jenta som gråt i sta? Det er jo ikke meg". Og så blir jeg flau.
Folk skjønner kanskje ikke at når man har en veldig mørk kveld, når man har mange av dem på rad, kan det friste å dra opp macen for å skrive fra seg, for der ute blandt alle leserne mine finnes det noen som forstår - det er det ikke alltid de i nærheten gjør. Det er ikke alle som vet hvordan det er å være mansik depesiv og slite med tvangstanker, men det gjør jo noen der ute. Men da skulle jeg ønske det bare ble til dere jeg skrev, ikke til alle jeg kjenner, for jeg vil ikke bli konforntert med det senere. Så jeg la fra meg tanken om et trist innlegg ganske fort. Kanskje jeg skal være litt sint, da. Sint på leserne mine - jeg er jo ikke det, de fleste av dere er fine, jeg vil anslå at på min blogg er vel 88% av leserne mine gode mennesker som vil jeg og andre bra. De resterende 12% bør jeg ikke bruke energi på men nå gjør jeg det likevel, for jeg er så lei av kommentarer på at jeg er stygg og at jeg redigerer bildene mine. Ærlig til gud nå, jeg gjør ikke det. Jeg har redigert bort urenheter i ansiktet mitt, det skjedde faktisk ganske ofte, men i det siste, så nei. Det kommer sikkert tilbake når jeg tar mer bilder av meg selv, men ikke nå. Jeg har en og annen gang redigert nesa smalere, den er operert og det vet vi alle, det er et kompleks og vær så snill, la meg være for jeg er fint klar over at jeg lå på operasjonsbordet, betalte 30 000 og hadde jævlig vondt en uke etterpå. Jeg har på mitt aller drøyeste, som var rundt mai i fjor, også redigert øynene større i samme slengen. Men ikke mer enn det. Ja jeg ser kanskje ut som et lite kanin-troll på tv, men vinkler og poseringer kan gjøre en MASSE. Det er litt rart at bare noen kommentarer skal gjøre at jeg føler behov for å få regluering, få bedre proposjoner i ansiktet og generelt sett bare gi opp livet. Den dagen jeg bare godtar at jeg er stygg blir nok ting mye lettere for meg.
Og så tenker jeg, hva i all verden skriver jeg nå, jeg er jo ikke stygg. Jeg er kanskje ikke fantastisk vakker men stygg er jeg jo ikke. Det er urettferdig å si at jeg er stygg. Herregud jeg har en gutt her hjemme som forteller meg hver eneste dag hvor fin jeg er og hvor heldig han er, en person som virkelig fortjener at jeg synes det samme om meg selv. Så, jeg er veldig heldig der. Heldig fordi jeg absolutt var på helt feil spor her i livet, og så ble jeg sammen med en person som var på nøyaktig samme vei og da vet man at ting fort kan gå rett vest, noe det nesten burde ha gjort. Men det gjorde det ikke. Tvert om, så fikset ting seg for oss begge, og med han føler jeg meg trygg. Trygg og fin. En så stor kontranst til hvordan jeg generelt føler meg rundt mennesker. Jeg blir så glad hver gang jeg ser han og er rundt han. Og så vil jeg gjøre han stolt. Jeg vil han skal komme hjem tl en ren leilighet fult av levende lys med en kjæreste som er pyntet fra topp til tåd med romantikk i blikket, sånn ca. Det var planen ikveld. Jeg ryddet ikke. Det er ikke telys i leiligheten. Jeg fikset meg ikke noe pent idag heller. Jeg bestilte pizza, så på how i met your mother og tenkte på alt jeg burde ha gjort og alt jeg burde være. Tenkte på bildene jeg burde ha tatt. Mailene jeg burde ha svart på. Joggeturen som nok en gang ikke skjedde, solariumet jeg kunne ha besøkt eller regningene jeg burde ha betalt.
For ikke ta det her feil. Jeg har det så utrolig bra nå, bedre enn på lenge, men jeg er vel bare en normal jente på 20 år som ser ut til å være en person den ene dagen og så en annen den neste, men jeg håper det er normalt...? Det er nettopp det jeg vil lese om på blogger, det glansbildet av virkeligheten og en såkalt inspirasjon er ikke noe for meg. Da får jeg angst, og tenker på alt jeg burde ha vært - men alt jeg ikke klarer.