Det er så rart, med fasit i hånda klarer man likevel å begå samme feil tusen ganger på rad. Den vanlige berg-og-dal-banen som man villig setter seg inn i, gang på gang. Jeg vil jo så gjerne... Men likevel setter jeg meg selv og mitt eget beste sist, og bærer andre sine byrder på mine skuldre helt til jeg faller.
Og et eller annet sted håper man nok litt på at noen andre skal huske litt når man har glemt bort seg selv. Det er het forjævlig når man føler at alle andre går rundt en, og "vet" masse som man ikke helt klarer å innse selv.
Det er sikkert helt på tryne å si det, men de fine kommentarene deres redder dagen min litt oftere enn de bør. Dere er jævlig bra, mange av dere ♥ Og for dere har jeg lyst til å være sterk.