Jeg ser at mange, ikke overasskende velger å misstolke innlegget jeg skrev om selvskading. Så nok en gang må jeg vel "krype til korset" og forsvare meg selv, men aller helst vil jeg bare forklare hva jeg mente.
Jeg ville prøve å advare unge jenter som kanskje enda ikke har kuttet seg for første gang. De som enda ikke er avhengig av å presse en kniv mot kroppen for å se blodet renne. De som enda klarer å få sine psykiske smerter til å dempes uten å fysisk skade seg selv. For veien fra første gang man plukker opp kniven til man sitter der med en arm full av arr er veldig kort. Da sitter man der, slik som jeg gjør, og virkelig må kjempe mot seg selv hver gang man har det vondt. Hver gang jeg har det jævlig ønsker jeg kun EN ting, og det er å løpe til kjøkkenskuffen og dra ut den kniven jeg vet det er best blad i (en rosa som er ment for tomater) og så kutte meg. Det ender istedenfor med at jeg må sitte på gulvet og vugge fram og tilbake, bite i et pledd eller en genser slik at jeg klarer å motstå. Det er en kamp du ikke ønsker å ha med deg selv, og jeg føler meg alltid som en idiot etterpå. Veldig stolt riktignok for at jeg klarer å la være og at det er flere år siden jeg har kuttet meg sist. Men jeg blir også sint på meg selv.
For om jeg kunne gå tilbake i tid, så hadde jeg så klart valgt å aldri skade meg den første gangen jeg gjorde det. Det var det jeg ville få fram med innlegget, ingen ØNSKER å skade seg selv, ingen ønsker å være avhengig av noe. Om noen med en spiseforstyrrelse advarer mot faresignaler, skal man da gå til motangrep å gi dem kritikk? Nei! Alt jeg ønsker å formidle var, at om DU der ute sitter og enda ikke er på kanten av det stupet, om du enda har en sjanse til å få hjelp på en annen måte, så gjør det. For ingen ønsker å sitte med masse arr, samt å slite med en tvangstanke resten av sitt liv.
Nå har det seg sånn at jeg nå har disse arrene, da. Det er en del av min historie, og det er jeg OK med. Jeg har også venninner og bekjente med et dusin flere dype kutt enn meg, og jeg ser ikke ned på dem overhodet - tvert imot! Det har formet dem, slik det former meg. Noen skjuler det, andre driter i det. Jeg skjuler det, kanskje litt fordi jeg har opplevd å blitt gjort narr av pga arrene mine av kjærester (som åpenbart ikke er helt rett for meg). Men jeg vet at om vi alle kunne gå tilbake, så ville man hatt en annen utvei.
Jeg skal nok gifte meg en dag, og arrene mine vil synes. Jeg har en kjæreste som ikke bryr seg om disse, faktisk sa han at det var en fascinerende del av meg som gjorde meg til en "overlevende" som hadde gått igjennom noe. Og det er greit. Jeg kan jo fint gå lettkledd uten å tenke så mye over det, og jeg har ikke noe problem med å bli strøket over armen. Jeg skal være en vakker brud, en stolt og glad brud, og arrene kommer til å synes da også. Det kommer likevel til å bli den fineste dagen i mitt liv, til og med kanskje litt ekstra fin fordi jeg har levd slik som jeg har levd, og likevel kommer meg dit. Men jeg sliter enda med trangen om å skade meg selv, selv om den blir mindre og mindre intens hele tiden, og jeg skulle så klart ønske jeg kunne gå tilbake å besteme over min egen kropp - for til tider har jeg følt at selvskadingen styrte meg, og at jeg ikke kunne styre selvskadingen.
Jeg tror at om de fleste av dere tenker dere om, så skjønner dere at jeg ikke mente noe vondt med innlegget. Om dere går inn i dere selv, så forstår dere at jeg ikke prøvde å være slem. Men for MEG er det ubehagelig, JEG skulle ønske jeg kunne gjøre om på akkurat det, og om DU ikke har skadet deg selv, så håper jeg du aldri gjør det. Thats it
.