Jeg har fått et veldig godt råd hos mine foreldre når det kommer til kjærlighet. I et forhold så må man velge sine kamper - man kan enkelt og greit ikke gå rundt å være sur for alt. Du kan ikke bitche for at partneren din ikke har ryddet, ikke kommer hjem i tide, ikke sier de rette tingene og kanskje ikke prioriterer helt likt som deg. Om du likevel ønsker å være med dette mennesket, så må man faktisk svelge en hel haug av kameler underveis og bestemme seg for hva som er verdt det og ikke. Det er sikkert tusen ting jeg ikke er helt 100% fornøyd med når det kommer til Robin, og samme veien tilbake. Man må faktisk bare holde kjeft noen ganger, og tenke "vet du hva? kanskje det ikke er så nøye at han glemte oppvasken idag / kom hjem for sent / ikke sa at jeg var fin på håret", og han finner seg i at jeg er en psyko gal kjerring med hormoner like ustabil som internettsignalet vårt på bygda i Harstad. Det er ingen fra utsiden som kan si noe om dynamikken i noen andre sitt forhold, hvordan noe fungerer dem imellom og hvilke enigheter de har. Som offentlig person (wow, så kleint) må jeg daglig ta stilling til folk som skal mene hva som er rett for meg - uten å i det hele tatt ha møtt meg. I et forhold er det viktig at du er ok, ikke at alle andre skal mene at noe er ok. Forstår dere?
Det er så utrolig lett å fokusere på det negative i en stressende hverdag, og man tar ofte negativ energi ut på den man elsker - spessielt om man er trygg på en person. Det er også mye lettere å skrive et innlegg om ting som er dritt, haha.. Så, her kommer et innlegg med et par enkle små punkter som jeg elsker ved Robin, og som gjør alle hans små skavanker verdt det.
♥ Om jeg vil sove før han er trøtt, legger han seg alltid med meg - uansett hva. Enten sovner han selv, eller så holder han rundt meg til jeg sovner og så går han ut. Dette er faktisk veldig romantisk synes jeg, vi har jo vært samboere i 10 måneder, men jeg legger meg likevel aldri uten han.
♥ Han tar seg tid til å høre meg fortelle i en evighet om alt det rare jeg har drømt natten før. Hver eeeeeneste morgen, haha.. Det er jo sikkert latterlig kjedelig å høre på, men han gjør det og er like interessert hver gang. Og han trøster meg om jeg har mareritt.
♥ Han får meg alltid glad, når jeg trodde jeg aldri kom til å smile igjen. Jepp, disse dagene kommer for alle, men han finner seg i mine utbrudd, og klarer å forstå hva jeg trenger i enhver situasjon.
♥ Han kysser meg heeeeele tiden, jeg får sikkert 1000 kyss om dagen! Det er viktig å kysse, hehe.
♥ Han rydder, vasker alt (til og med mine klær), henter pakkene mine på posten og er minst like engasjert som meg når jeg får nye klær, haha.
♥ Han går på butikken for meg, alltid. Uansett om jeg skal ha en superliten ting, som en kjærlighet på pinne. Uansett hvor ubetydelig eller hvor lite, uansett om det er storm ute, han spretter opp fra sofaen med en gang jeg nevner at jeg har lyst på noe. Og han er glad for å gjøre det.
♥ Han ser på frustrerte fruer med meg selv om han ikke liker serien selv, kun fordi det er min favoritt.
♥ Han lar meg snakke om mine problemer, og han avbryter ikke, han bare hører på. Han dømmer meg ikke for noe jeg har gjort før, noe jeg har gjort nå, eller nedlatende tanker jeg har om meg selv. Han prøver bare å hjelpe istedenfor å bli irritert eller skyve meg bort.
♥ Han har adopert deler av min nord-norske dialekt i sin svensk, noe som er så utrolig sært / rart / søtt. "Ska jag va ILAMMI dig", haha.
Poenget var, folkens! Om det ikke sårer deg, om det ikke plager deg imorgen, om du om et par dager likevel ville ha glemt hva dere kranglet om - la det gå. Gjør noe med det selv, tenk over "ville jeg ha blitt sur på en venninne over dette?" for eksmepel. Man har veldig lett for å angripe kjæresten sin og sette dem i vanskelige situasjoner, med svært så liten grunn. Perfekt kjærlighet er ikke å ha en partner med null feil, men å klare å se forbi de feilene - for om gresset er grønnere på den andre siden, har du glemt å vanne ditt eget.
