Reklame
I dag hadde de to mennene i mitt liv bursdag - pappa og Kasper! Vi feiret førstenevnte hjemme hos oss i dag med hele familien. Og jeg har tatt masse bilder hele kvelden.. Uten minnekort. Herregud, kan ikke kameraet si ifra om sånt? Men jeg har i det minste disse som ble knipset tidligere på dagen. Jeg har løpt rundt i kjole siden morgentimene, jeg følte for å pynte meg siden det tross alt er en veldig spesiell dag. Mamma mener jo at det må være skjebnen, at jeg har funnet meg en mann som har bursdag på akkurat denne dagen.
Kjolen min er utsolgt, men finnes samme i en annen farge HER / Skoene finner du HER.
Denne kjolen hadde jeg egentlig tenkt til å bruke på 17.mai, men som et mirakel fikk jeg leid en bunad i siste liten. Det var noen som spurte meg hvorfor jeg ikke eier en egen bunad, og her kommer det åpenbare svaret: jeg har ikke arvet en, og jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe egen. En bunad koster helt sinnsykt mye..Det virker som om folk tror jeg kaster rundt meg med penger, men det er ikke tilfellet overhodet. Jeg får lønn (fra mitt eget AS), den lønnen er på lik linje med alle som har "normal" jobb. Jeg er livredd for å kaste bort penger, jeg er vokst opp med lite og min største frykt i verden er at mine barn ikke skal føle på økonomisk trygghet. Da jeg skulle kjøpe ny bolig nå var jeg seriøst fysisk kvalm fordi jeg av en eller annen grunn tror livet mitt skal gå til helvete så snart jeg bruker mye penger - derfor har jeg heller ikke bil, derfor har jeg bodd samme sted i fire år.. Det har skjedd at jeg har kjøpt dyre vesker, men da har jeg spart av min egen lønn og lagt av penger hver måned. Samme gjelder reiser. Og akkurat nå har jeg kjøpt ny bolig, så da er det sikkert lenge til jeg får spart opp til bunad. Så da vet dere!
Jeg trodde jeg skulle gå til psykolog for å snakke om at jeg har det vanskelig, men noe av det vi har endt opp med å snakke mest om er at jeg er så redd. Redd for ting som andre kanskje tar lett på.. Som å bruke penger, så jeg sparer heller som en gal. Ikke for å gi trygghet til meg selv engang.. Jeg er i tillegg redd for familiemiddager hos andre familier, altså LIVREDD. Det er det skumleste jeg vet. Og jeg aner ikke hvorfor det er sånn? Men heldigvis er jeg klar over det, reflekterer rundt det og jobber med å bli bedre. Ikke at man skal kaste rundt seg med penger, men det hadde jo vært greit å leve litt.. Ja, jeg eier fine ting og jeg har opplevd masse kult, men det kommer alltid med en forferdelig bismak av dårlig samvittighet. Noe av det første jeg sa til psykologen min var at jeg har et mål om å tørre å kjøpe et nytt sted å bo, og en bil. Det at jeg faktisk har turt synes jeg er helt magisk!