Reklame
Denne dagen vil ikke stå igjen som annet enn et komma i min eksistens. Hadde jeg ikke dokumentert hverdagen min ville den ha passert og ingen minner ville ha vært igjen av den. Jeg har stått opp, ligget i sengen, fundert, kjørt bil og gjort noen ærender. Det meste har foregått på innsiden av hodet, og istedenfor en lite interessant oppramsing av hverdagslige hendelser vil jeg gi dere et innblikk i hodet mitt. Her kommer tankene:
1. Her om dagen ble jeg sint for noe jeg ikke hadde trengt å bli sint for. Men den ene tanken førte til den andre, og ganske raskt hadde jeg bygget opp ikke bare et sinne, men også klump i magen basert på min egen fantasi. Dette tok jeg ut over kjæresten min, hvor jeg midt i min egen setning forsto hvor idiotisk jeg hørtes ut, men jeg holdt likevel fast på mitt - stoltheten er liksom det sterkeste. Da jeg våknet dagen etter følte jeg meg tom, og oppgitt over meg selv. Men hvordan snur man egentlig tilbake? Når man først har tråkket over grensen og blitt psykopatisk, mener jeg? Kan man egentlig snu tilbake klokken å være hun snille som ikke er som "alle andre", men som viser seg å bære en hel last av usikkerhet likevel?
2. Jeg har tenkt mye på om jeg føler meg takknemlig for at ting var vanskelig da jeg vokste opp. Dere vet, ensomheten. De stygge kommentarene. Redselen. I intervjuer har jeg sagt at "jeg er glad for det, for det har gjort meg sterk" - men jeg tar det tilbake. Jeg er ikke glad for alt det vonde jeg har opplevd, og jeg skulle gjerne ha vært foruten. Ja, jeg har en erfaring som kanskje har gjort meg mer empatisk, men likevel er det kun jeg som må kjempe med de "traumene" som er plantet så godt inn i beinmargen min at jeg ikke aner hvordan man skal riste dem bort. Man kan ikke ane hvordan det er med mindre man har gått igjennom noe sånt, følelsen av å alltid bære noe med seg. Jeg skulle ønske alt hadde vært enkelt hele tiden, det finnes mange kule, dype og smarte mennesker som bare har hatt det fint. Jeg skulle ønske det var meg, for lasten er ikke verdt det.
Genseren min finner du HER - sko HER
3. Når jeg kjører bil, selv om jeg bare skal en kort strekning, kjører jeg gjerne en omvei. Jeg kan sitte i bilen lenge uten mål og mening, passere det ene treet etter det andre, kjøre ekstra sakte med vilje bare slik at jeg skal få litt ekstra tid i bilen. Det er en frihet. Du eksisterer på en måte ikke - du er helt alene, på veien og akkurat da er det ingen som vil deg noe. Det er som om tankene er enklere å gi slipp på, de fester seg på et tre og forsvinner bak deg i horisonten. Som om tankene ikke kan følge deg. Jeg føler meg alltid helt renset etter å ha kjørt bil. Dessuten kan jeg synge høyt der å leve meg inn i dagdrømmene. Jeg bruker mer tid i mine egne dagdrømmer enn i den virkelige verden.
4. Folk som har veldig sterke meninger angående ananas på pizza er rare. Hver gang den diskusjonen kommer opp er det noen som skal rope "ÆÆÆSJ DET ER SÅ EKKELT FÅ DET UNNA" eller noen som skal si "ÅÅH DET ER AMAZING NAM NAM GI MEG". Virkelig..? Det er som om folk har fått for seg at dette er en greie å ha ekstremt sterke meninger om. Kan det være så viktig? Enten liker du det eller så liker du det ikke, må det ropes om som om det var en politisk kampsak? Plukk det av om det er et problem.
5. Å begynne å se på friends er kanskje det dummeste jeg har gjort. Ikke at det ikke er koselig, men.. Jeg blir så dratt inn i serier med en gang jeg starter, og denne gir meg liksom ikke noe. Det er ikke slik at jeg ser en episode friends og så har jeg noe å diskutere med folk etterpå. Jeg trenger kanskje litt mer hodebry. Så om noen har tips på serier eller dokumentarer som fucker opp i eksistensen på en god måte, gi meg tips. Jeg trenger litt påfyll av sånt.
6. Nå har jeg skrevet flere meldinger og ringt til Stine Mari fordi jeg kjeder meg sånn. Jeg håper hun kommer tilbake til meg snart. Jeg trenger selskap. DEEER tok hun telefonen men hun kunne ikke henge. Vel vel! Ensomheten ass.