Jeg kunne kjenne det så tydelig i går, da jeg hadde presset bunaden på meg og iherdig forsøkt å ikke søle sminke på den hvite skjorten, men mislyktes. Jeg stønnet høyt og sa med litt for streng stemme at "jeg gidder faen ikke det her", før jeg måtte prøve igjen. Mislyktes nok en gang. "Herregud hvorfor er jeg ikke en sånn prektig og ordentlig person som ikke søler!"
Jeg liker ikke 17.mai. Eller, jeg liker ikke hvor det er forventet at man skal være glad, omgjengelig, flink til å small-talke og by på seg selv. Jeg kjenner de gode sommerfuglene i magen når fremmede sier "gratulerer med dagen", men vi passerer hverandre og etter få sekunder slår virkeligheten inn, den der man må.. være seg selv. Jeg har som regel holdt meg alene på denne dagen eller dratt til utlandet, men siden Fetisha har bursdag på nasjonaldagen dro jeg ut for henne.
Og så gikk det jo fint. Slik det som regel gjør. Fetisha var i tillegg helt nydelig, og hadde ordnet så fint i stand for alle som kom på besøk - alle ble tatt så godt vare på. Hva er det jeg egentlig er redd for? Om jeg stiller meg selv det spørsmålet har jeg ingen klare svar, bortsett fra det vondeste å innrømme: jeg er redd for å ikke bli likt. At folk skal møte meg å tenke at jeg er kjedelig, eller at jeg ikke klarer å uttrykke meg og derfor virker bitchy, eller at jeg skal være en byrde for noen. Jeg kan stå utenfor inngangsdøren når jeg skal på besøk og øve på hvordan jeg skal hilse, fordi jeg er redd for å ikke virke glad nok. "Hei, hallo, koselig å se deg" kan jeg si, flere ganger for meg selv før jeg ringer på, og når de først åpner blir det aldri slik jeg har tenkt. Men likevel går det jo fint. Folk er som regel snille, vi er voksne nå, og jeg må innse at den tiden hvor de kuleste var de slemmeste er over.
Så, det ble en del drinker. Alt for mange, om jeg skal være ærlig. Sprit, vin, øl og cider gikk ned på høykant men jeg tok heldigvis til vettet og dro hjem tidlig. Der stupte jeg ned i sengen og sovnet med en gang, våknet etter tre timer og så på film i sengen, før jeg sovnet igjen. Jeg våknet opp i morges og spurte kjæresten min om jeg bør ha angst for i går, om jeg gjorde noe dumt. I følge han gjorde jeg ikke det, og da kan jeg leve videre, tross alt.
Jeg kjenner likevel at jeg trenger en dag til på å komme meg, så jeg skal faktisk sove snart igjen. I morgen har jeg satt på alarmen tidlig og har mange innlegg til dere 💋