Nå har jeg blogget i litt over sju år. Tenk det. Utallige ganger har jeg startet innlegg akkurat slik som nå - mye har endret seg opp igjennom årene, men jeg leser alle kommentarene deres, og jeg svarer på meldinger fra følgere hver dag. Enten på facebook, instagram eller mail. Jeg får høre noe negativt hver eneste dag, men jeg reagerer sjeldent over det. Jeg har fått høre det meste og det blir ikke så stort lengre med hat, jeg fokuserer på de positive kommentarene - folk som støtter det jeg gjør. Om ikke hadde jeg aldri holdt ut disse årene. Konstruktiv kritikk tar jeg også til meg.
Men en ting som fortsatt fascinerer meg er hvor bitre mennesker kan være. Hver gang jeg har skrevet om et prosjekt jeg skal starte finner det alltid mange som sier "det kommer aldri til å gå". Da jeg skulle begynne med musikk så var det en del mennesker som gikk i angrep å sa; "Tror du virkelig at du kan bli artist, det må være autotune". Samme skjedde da jeg skrev min første bok, "den kommer aldri til å bli bra, du kan jo knapt stave". Det samme skjedde da jeg fikk min egen serie; "Du er et uinteressant menneske som ingen bryr seg om, det må feile TV2 noe, dette kan ikke være sant".. Da jeg har vunnet priser har det blitt sagt; "Dette er kun fordi du kjenner noen i juryen, de må ha gjort en feil". Og nå, som jeg for første gang i mitt liv er i et sunt forhold får jeg meldinger om at "bare vent til han ser hvordan du egentlig er, du har vært utro, han har vært utro, hvordan skal dere klare å holde sammen". Jeg blir helt satt ut. "HVORDAN SKAL DU KLARE DET?" er en evig gjenganger. Det har også skjedd at andre influencere har prøvd å få meg til å miste avtaler, å til og med få meg diskvalifisert fra Vixen. Tenk det, av mine egne "kolleger" i en bransje hvor det snakkes så høyt om å fremme hverandre. Det man hvisker om er derimot en annen historie.
Jeg bare lurer på hvordan sånne mennesker tar seg igjennom livet om man hele tiden har den innstillingen mot andres fremgang i livet. Jeg skulle ønske jeg kunne møte dem, for jeg er oppriktig interessert i hva som er drivkraften. Hvordan det føles å være så sint. Hva som ligger bak de stygge ordene.
Jeg har opplevd mye vondt, men å forsøke å ta bort et annet menneskes livsgnist er det slemmeste man kan gjøre. Jeg kunne aldri, aldri ha gjort det uansett hvor sjalu jeg nå enn måtte ha blitt. Det er ikke bare slemt, det er farlig, tenk de som går med en drøm i magen og endelig våger å satse men blir møtt med den evige "det kommer aldri til å funke". Om det er noe vi mennesker burde gi til hverandre, så er det klapp på skulderen å tro på hverandre. Verden er vanskelig nok som den er.
Jeg er fornøyd med livet mitt, og stolt av meg selv for alt jeg har skapt. Jeg legger meg om kvelden å føler meg lettet for at jeg kjempet på fordi det er så langt fra der jeg startet, og sa i fra om noen tvilte på meg i oppveksten. Jeg har en fantastisk familie som støtter meg i alt, og en kjæreste som alltid finnes der. Og om jeg har en drøm så gjør jeg alt jeg kan for å gjøre den til virkelighet - noen ganger går det til helvete, men alle som har gjort suksess i hva enn det måtte være vet at det ligger en del hinder på veien. Det finnes ingen grunn til å tenke "hva om". Jeg har dårlige dager, noen ganger vil jeg gi opp, men jeg skjerper meg alltid å ser muligheter i det meste. Så jeg lurer på, til dere som alltid er negative å prøver å dra ned de i deres nærhet og på internett - hva hjelper det? Dere skader kun dere selv. Når dere tviler på meg gir dere meg et rykk i riktig retning, det er ofte motivasjonen jeg trenger.
Jeg håper oppriktig dere hører på mitt enkle råd. Ikke trykk ned andre, ikke trykk ned deg selv. Du burde la deg inspirere av andre, gå inn i deg selv å finn ut hva dine drømmer egentlig er. Om man er fokusert på et mål har man ikke tid til drama eller å skape negativ energi. Livet er for kort til å være bitter.
