Jeg satt i sofaen slik man pleier å gjøre. Dere vet, mobilen i den ene hånden, gløtter bort på tv-en når man hører noe interessant og utveksler små ord med familien som sitter ved siden av. Det er en prisutdeling på skjermen, og i en av takketalene hører jeg vinneren si «vi må bli flinkere til å snakke om psykisk helse». Jeg fnyser litt, flinkere til å snakke om psykisk helse? Er ikke det eneste alle snakker om i media og til hverandre om dagen, nettopp psykisk helse? Det er som om de fleste har en slags diagnose, enten de har stilt den på seg selv eller faktisk har fått den fra legen, terskelen er lav og man skriker høyt og lavt om sine problemer.
«vi snakker så mye om psykisk helse at jeg ikke engang gidder å snakke om det lenger» sa jeg høyt. Jeg ble møtt av enighet fra de andre i rommet.
Men så fort jeg hadde sagt det, innså jeg noe:
Vi trenger ikke til å bli flinkere å snakke om psykisk helse. Vi trenger å bli flinkere til å forstå det.
Hvor mange her har ikke blitt møtt med «du er jo aldri med på noe lengre» eller «du stiller jo aldri opp som venn» selv om du har snakket høyt om depresjonen og selvmordstankene dine?
Hvor mange her har kastet etter pusten på et kjøpesenter fordi den sosiale angsten har slått inn, men blitt møtt med «herregud, kan du ikke bare skjerpe deg?»
Hvor mange har ikke dratt tidligere hjem fra fest og sagt "jeg har det ikke så bra" for å bli møtt med "er det noe galt?" hvor du svarer "jeg har angst" og de bare "eh.. kan du ikke bare være her da?"
Hvor mange her har blitt sykemeldt fordi man er deprimert eller utmattet, men har blitt møtt med «men herregud, hun legger jo ut bilder på instagram, så syk kan hun jo ikke være?»
Jeg har blitt møtt med dem alle.
Jeg vet ikke hvordan man skal snakke om det for at man skal bli forstått, for tydeligvis gjør vi noe feil. Det hjelper ikke at den ene kjendisen etter det andre står frem i lyset om sin «vanskelige tid som de har kommet seg ut av», om en åttendeklassing blir møtt av «skjerp deg» eller «du er en dårlig venn» om man sliter psykisk. Alt jeg hører er problemer, historier om sterke mennesker, men svært få løsninger.
Her kommer noen pekepinner på hva du, som pårørende eller vitne til noen som sliter burde gjøre.
- Vis forståelse. Å være psykisk syk er ikke noe du kommer deg ut av etter noen dager eller uker. Kanskje det virker sånn på grunn av de som.. ja, selvdiagnoserer seg selv, men er noen virkelig syk kommer det til å ta tid!
- Ikke bli sint på en venn om han eller hun ikke klarer å komme i bursdagen din eller på en annen kveld på grunn av sosial angst. Tro meg, det er ingenting en person som sliter heller vil enn å ha et normalt liv, og å kunne stille opp.
- Å være der for hverandre betyr også å gi noen rom når de trenger det. En psyksik syk person har nok med å ta hånd om seg selv akkurat da.
- Det viktigste du kan gi er ikke råd som «ta deg noen dager fri» eller «jeg er her om du tenger noe» om du likevel blir sint når personen ikke klarer å være akkurat som før. Vedkommende er syk, på ordentlig. Pyskisk sykdom er ekte.
- Overse aldri et rop om hjelp. Jeg har selv vært med på å tenke «han der kan ikke ha det noe bra», for å så sitte i begravelsen til vedkommende ett år etter.
Så vær så snill, hør på meg. Dere må være tålmodige med de som sliter, for en ekte venn finnes der også, selv når den andre parten ikke kan stille opp på alt det morsomme som skjer. Det er i mørket vi trenger venner, mye mer enn på oppturene. Vi trenger ikke snakke mer om psykisk helse, vi trenger å forstå det.
Foto: weheartit