I kveld har jeg litt "me-time".
Om det er noe jeg lurer på, plukker jeg opp en bok om emnet og fordyper meg skikkelig over en periode. Nå for tiden er jeg veldig interessert i kunstig intelligens. Dels fordi samboeren min snakker og kan mye om det, men også fordi det er en uungåelig del av fremtiden. Det kommer til å prege store deler av vårt liv, men også våre barns liv, da gjelder det å henge med. Det er ikke et spørsmål om hvis, men et spørsmål om når. Jeg er litt delt i spørsmålet: på mange måter synes jeg det er skummelt fordi jeg er redd for å bli "byttet ut" mot en bedre versjon, at det skal finnes noen på jorden som er totalt mentalt overlegen for mennesker (det kan jo bety slutten for oss), men det kan også være til en stor hjelp når det kommer til store spørsmål vi ikke finner svar på, som klima og miljø.
Derimot tror jeg det er noen ting mennesker ikke er i stand til å forstå med vår hjerne. Om det var meningen at vi skulle forstå hva eksistens er, for eksempel, da hadde vi jo forstått det. Svarene ligger jo her. Jeg tror ikke en robot kan forklare det for oss, og SÅ forstår vi det, vi er ikke smarte nok. Noen tanker?
Dette klippet på youtube er så ekkelt, trist og fascinerende. Menn som er kjærester med sexdukker. Det er vondt fordi jeg tror aldri en robot kan erstatte en relasjon med et annet menneske - det fineste med å ha en kjæreste er å kunne gå igjennom tunge perioder, de som er emosjonelt vanskelige hvor man blir kjent med de verste sidene av hverandre, og likevel kan sitte der etter stormen med den samme personen å si "jeg er her fortsatt, og jeg elsker deg enda". Det kan ikke en robot gi. Det er uerstattelig.
Har dere forresten hørt at "viritual reality" kan bli så realistisk at man ikke forstår at man er i en virituel virkelighet? En teori sier derfor at vi allerede er inne i en virituel virkelighet, litt som matrix. Spennende (og skummelt).