Reklame
Tanker.
Jeg tenkte på morfaren min i dag. Hvordan han pleide å komme kjørende til oss med sjokolade og klappe meg på kinnet, jeg trakk meg alltid unna fordi jeg heller ville se på TV enn å gi han oppmerksomhet. Et levende menneske, mitt kjøtt og blod, kom på andreplass etter underholdning igjennom en skjerm. Det gikk fra TV til mobil, fra å være ung til å være scrollende, og på siden passerte livet og et liv forandret seg. Jeg tenkte på dette alt for lenge, jeg tenker på det nå, men likevel plukker jeg ikke opp telefonen. Han er ikke død, men han er ikke heller sterk nok til å komme kjørende med sjokolade og jeg vet ikke hvor man skal starte for å bygge opp en relasjon, når man egentlig aldri har snakket ordentlig sammen. Selv om vi har et fint forhold og jeg er veldig glad i han, så kommer angeren av å aldri ha vært helt tilstede, og at jeg ikke endrer på det nå som jeg har sjansen. Dette er jo veldig personlig og sårt, kanskje litt feil å skrive her, men det føles godt å ha det sagt også. Hvem skal man si det til? Det åpenbare svaret virker ikke så enkelt.
Jeg har tenkt på mange fine minner i dag også. Året var 2009. Jeg og min daværende chihuahua, Bella, gikk tur i nabolaget med en agenda. Det var en sen sommerkveld og solen sto på himmelen, slik den gjør i nord. Enhver natt er en ny start for en ung filosof, slik følte jeg det. Om ikke var enhver natt en ny sjanse til å bli plukket opp på veien av noen som skulle noe spennende, og jeg var klar. Jeg hadde fått extensions for første gang. Lange, platinablonde med krøller. Da det lange håret ble clipset på var det som om noen clipset på det som mangler i livet mitt, nå kunne livet bare starte, kanskje jeg endelig fikk kline eller ligge med noen for første gang, nå var jeg på ekte voksen og så gikk altså jeg og hunden min tur for å vise frem at jeg var blond, hadde extensions, en chihuahua og en pakke sigaretter i lomma. Jeg smugrøyket i skogen, så slapp jeg hunden min løs og vi løp ved siden av hverandre med håret mitt svaiende i vinden.
Jeg skulle ønske jeg kunne få oppleve å være ung igjen, men med mentaliteten og erfaringene jeg har i dag. Det er så trist at visse ting ikke kommer tilbake, og at jeg aldri kommer til å være yngre enn akkurat i dag. Jeg hadde satt mer pris på ting, verdsatt alle øyeblikk og gjort ting annerledes om vi kunne skru tilbake tiden. Og hvem vil egentlig bli gammel? Det suger jo å vokse opp.
Shorts HER - en av de få shortsene i verden som er billig, i god kvalitet og med superstretch / skjorte HER.
Jeg skal se Solsidan the movie (eller hva den nå heter, filmen i alle fall. Jeg leier på itunes) og så får jeg være litt sentimental. Nostalgi kan være vakkert, men nå gjør det litt vondt.