«Men du har jo ingen utdanning». Det er en kommentar som går ofte igjen, ikke bare på bloggen men også i virkeligheten. Enkelte folk er ofte svært bekymret for meg fordi jeg ikke har vært på skolebenken etter videregående, og hva i all verden jeg skal gjøre den dagen jeg ikke ønsker eller kan blogge lengre. For å være ærlig, det føles litt dritt å ikke ha utdanning. Ikke fordi jeg er bekymret for fremtiden men fordi jeg tror det hadde vært både givende og lærerikt å studere noe som ikke handler om meg selv. Jeg elsker meg selv, men det er viktig å rette blikket utover.
Når det kommer til fremtiden så hverken kan eller vil jeg leve av sosiale medier for alltid, det hadde blitt så utrolig kjedelig. Men jeg balanserer det med mye annet, og det viktigste for meg er å bli oppfattet som proff hos alle jeg møter. At jeg kommer i tide, holder avtaler og viser respekt for folk slik at vi kan jobbe sammen i fremtiden. Jeg har hatt flere veiskiller i livet men jeg har alltid falt tilbake på skriving og bloggen. Jeg har et enormt privilegium som kan ta det valget. Jeg har klart å senke tempoet og føler meg som meg selv igjen og samtidig en bedre kjæreste, venn og menneske. Herregud for et vrak jeg var da vi gikk inn i 2018.. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger tidligere jeg har grått meg i søvn og sendt paniske meldinger til venner om at «nå klarer jeg snart ikke mer».
Foto: Mariann Vik.
Men tilbake til spørsmålet. Jeg vet faktisk ikke hva fremtiden kommer til å bringe. Jeg skal i gang med et stort prosjekt til høsten, samtidig som neste bok kommer ut og enda et stort prosjekt slippes til våren. Jeg har også kommet i dialog med mange lesere angående å starte eget (som jeg har tenkt på lenge, men ikke funnet passende person. Takk for alle mailene deres, jeg ser igjennom fortløpende). Kanskje jeg vil få en deltidsjobb etterhvert hos for eksempel dyrevernsalliansen eller regnskogsfondet når jeg føler meg psykisk og fysisk klar for det, for de tunge stundene sitter enda i kroppen. Men OM drømmejobben plutselig skulle bli tilgjengelig så er jeg åpen, men det betyr samtidig at jeg må roe enda mer ned på alt annet.. Da må det virkelig føles rett, og ikke bortkastet.
Jeg prøver å leve i nuet og ikke tenke så mye fremover. Akkurat nå føler jeg meg takknemlig og jeg er glad for at jeg tok formen min på alvor, og at DERE har reagert på varselstegn hos meg. Dere merker når jeg ikke har det bra, og sier ifra. Takk for det! Jeg hadde sikkert gått utfor stupet for lenge siden om ikke. Jeg får ofte fine meldinger fra lesere som takker meg, men jeg burde takke dere. Tenk at jeg har blogget i 8 år og hatt dere ved min side, dere skulle bare ha visst hvor mye dere har trøstet, heiet og reddet meg. <3
