Jeg elsker å spise alene. Sette meg ned på et hyggelig sted, åpne en bok å ha all tid i verden til å lese menyen, spise sakte, se på mennesker. Generelt sett elsker jeg mitt eget selskap. Her om dagen skulle jeg gjøre nettopp dette, og jeg hadde det så fint. Bestilte et glass vin til meg selv og følte meg trygg der jeg satt, på dagtid og på et fint sted. Ganske kjapt kom det en mann bort til meg og jeg klarte ikke å bli kvitt han, til tross for at jeg brukte alle triks i boken. Han gikk, men kom tilbake, som om han hadde glemt at jeg ville sitte alene. Jeg var hyggelig først, men ble kald, avvisende, ba han om å gå, ignorerte han, osv. Men nei. Han satt ved siden av meg, ved bordet mitt og insisterte på å få vite hva jeg skulle senere, om jeg hadde kjæreste (det spurte han om sikkert femti ganger og jeg sa ja hver gang) og slik fortsatte det helt til jeg pakket tingene og gikk. Da fulgte han etter meg et lite stykke før jeg ristet han av meg.
Det skjer liksom hele tiden føler jeg. På bussen, når jeg går hjem, når biler kjører sakte ved siden av meg og roper seksuelle kommentarer, og jeg aner ikke hvordan jeg skal reagere. Skjer dette for alle jenter eller har jeg ekstremt uflaks? Og hvorfor skjer det meg så ofte?
Har jeg et utseende som skriker at jeg er tilgjengelig, horete eller er jeg for snill? Ser jeg hyggelig og åpen ut, som egentlig burde være positivt men bare blir feil? Er det min feil? Jeg tenkte på det da jeg skulle sove i går, at jeg kanskje burde øve meg på å ikke få blikkontakt med folk. Eller kanskje jeg burde kle meg annerledes. Ikke bruke så mye sminke. Til han fyren jeg forteller om nå sa jeg jo tydelig ifra «kan du gå, jeg vil være alene» men kanskje jeg burde sagt ifra før? Altså.. Problemet ligger vel ikke hos meg, men hos mannen.
Det er hyggelig om folk flørter å prøver seg, og jeg har høy terskel på hva jeg mener er greit. Om jeg blir klapset på rumpa lar jeg det gå, om jeg får høre «hey sexy» når jeg passerer noen blir jeg en blanding av fornærmet og smigret, og om noen vil spandere en drink sier jeg høflig nei takk men blir på ingen måte irritert. Det er noe annet når en mann presser seg inn i tiden jeg har for meg selv, og nekter å la meg være, uansett hva jeg sier.
Jeg tror ikke menn er verre enn kvinner, jeg elsker menn og vi går igjennom mye av det samme på begge sider av kjønn. Men en ting kvinner må gå igjennom, er situasjoner som når man må løpe fra bussen og hjem fordi man er redd noen følger etter og skal voldta deg. Det gjorde jeg den dagen, og det gjør jeg flere ganger i uken.. Og det har jeg aldri hørt en mann si.
Har dere noen erfaringer med dette? Sånn helt seriøst, hva skal man gjøre? Det er så forbanna irriterende.