Min store styrke har vært at jeg ikke tar livet så seriøst. Om ting går til helvete, om folk snakker stygt om meg, om jeg ikke kler meg rett eller sier de rette tingene alltid, så spiller det absolutt ingen rolle for meg. Jeg hopper i det, og lander ikke alltid med beina først, men jeg tar sjanser og jeg blir hverken flau over meg selv eller angrer. Frem til nå, da..
Jeg vet ikke om det er Skal Vi Danse (hvor jeg ikke er i nærheten av så flink som jeg trodde jeg skulle være haha), eller om det er en kombinasjon av alt i livet men jeg har fått en sinnsyk prestasjonsangst. Jeg vet at jeg ofte kan bli for hard mot meg selv og veldig selvkritisk, men jeg har aldri vært en perfeksjonist for jeg har stolt på meg selv. Men plutselig har det kommet en stemme i hodet mitt som sier at ingenting jeg gjør er bra nok, og jeg blir sjeldent lengre forøyd enten det gjelder bloggen, et bilde jeg poster på instagram, en tekst jeg skriver eller min egen innsats på trening. Jeg har som sagt pleid å bare kjøre på og hatt et bra selvbilde på akkurat jobb, men ikke nå. Litt som om man har fått en «styggen på ryggen» som roper til meg.
Jeg vil ikke skylde på noen andre enn meg selv for disse tankene, men presset i denne bransjen er veldig stor og blir bare større. Man sammenligner seg med andre hele tiden fordi man «må», kraven har blitt skyhøye angående hvordan en influencer skal være og hva man skal si, meningene man burde ha, og jeg ER ikke sånn. Jeg vet at jeg ikke er perfekt eller politisk korrekt selv om jeg lever dette livet, og jeg har ingen ønsker om å være som alle andre i bransjen. Men likevel tar jeg meg selv i å se på andre å tenke «oj, er det sånn man skal være? Kanskje jeg burde leve livet mitt sånn?» for å være god nok. Og så klarer jeg ikke å leve opp til den perfekte virkeligheten som sosiale medier viser hver eneste dag. Men, det er sikkert mange som føler det slik jeg gjør.. Det er bare en vond spiral.
Når jeg skal sove om kvelden får jeg høy puls og kan plutselig tenke tilbake på livet mitt å få angst over hendelser som skjedde for lenge siden, helt unødvendige små deltajer og bli så forbannet over meg selv enten på grunn av ting jeg har sagt, valg jeg har tatt eller noe jeg har gjort. Det spiller ingen rolle om det var i går eller for fem år siden, og jeg er sikkert den eneste personen i verden som husker disse tingene og likevel kan jeg ligge å være sint på meg selv. Jeg hater de dagene hvor jeg ikke liker meg selv, ikke synes jeg selv er bra eller noe jeg gjør er bra nok.
Men! Nå skal jeg legge meg å sove sammen med kjæresten min. Uansett hvor kleint det er å si "verdens beste kjæreste" så er han faktisk det, for meg. Der kan jeg lette på hjertet og han gir meg så mye god støtte. Vet helt ærlig ikke hva jeg skulle ha gjort uten min kjære Kasper ❤️ Og dere, så klart! Her får jeg alltid masse gode råd og kjeft når jeg trenger det, eventuelt.