BACK IN THE DAYS..
En av mine nærmeste venninner fyller år i dag, altså Anne-Sofie, og i den anledning har jeg bladd igjennom en haug av gamle bilder av oss. Stikkord: jeg var besatt av å være brun, øyenbryn var tydeligvis ikke like viktig, extensions kunne gjerne se ut som dreads og vi hadde det fantastisk gøy. Hun har alltid vært, og kommer alltid til å være en trygghet i mitt liv. Et solid punkt som alltid finnes der og som heller ikke blir preget av ting som ikke betyr noe.
På mange måter var dette de verste årene i livet mitt, men det vet jeg kun basert på dagbøker og minner som aller mest virker som en fjern drøm eller film, for det er liksom sperret ute av hodet.. Noen ganger kan jeg høre på en låt, eller lukte en spesiell lukt å få panikk fordi alt kommer tilbake, den velkjente følelsen av et uendelig mørke. Men som regel husker jeg kun alt det fine og det overfladiske, det setter jeg pris på og ikke minst er det nødvendig for å kunne gå videre.
Hvordan er det for dere når dere tenker tilbake på barndommen? Er det nostalgisk og fint, eller er det mørkt og vondt? Det kommer selvfølgelig an på hva man har opplevd og jeg har vært relativt heldig, men det vonde virker mer fjernt. Det er vel sånn mennesker fungerer.