Det skulle jo bli en så bra dag. Perfekt, nesten. Jeg våknet i morges og tenkte "endelig skjer det", men jeg merket allerede da at noe var galt. Det var ikke en følelse av "endelig skjer det", det lignet aller mest på en kommando. Vær glad. Endelig skjer det. Dette har du ventet på. Nyt det. Kommando etter kommando. Jeg måtte mitt eget speilbilde da jeg pusset tennene og prøvde å presse bort den velkjente følelsen av angst. Vær så snill, ikke nå, ba jeg. Det er ikke rett akkurat nå. Men det er jo aldri rett.
"Dette er ikke en så bra dag" sa jeg høyt til dansepartneren min da vi nesten var igjennom dagens trening. Jeg angret med en gang jeg hadde sagt ordene, det var ikke meningen at de skulle komme ut. "Hvorfor det?" lurte han på, og jeg feide det bort med snakk om trening og stress med bok. Alt det overfladiske, som jeg er så flink til å legge skyld på når det egentlig er mitt eget hode jeg kriger mot. Jeg gråter ofte på trening fordi konkurransen betyr mye for meg, så han er forsåvidt vandt. Kjørte igjennom koreografien en siste gang. "Det var veldig bra" sa han. "Jeg føler ikke at det var noe bra", svarte jeg. "Men det er den du må kjempe imot, den følelsen som du får. For det er bra" sa han tilbake. Inni meg var det som om noen banket på en dør, åpnet den på gløtt, slapp ut den kjente følelsen av høy puls og svette håndflater mens jeg inni meg ba om å få slippe litt til.
"Jeg begynner å føle meg litt.." sa jeg høyt da jeg satt på Cappelen Damm for å signere bøker. "Litt hva da?" ble jeg spurt tilbake. "Litt...". Jeg stoppet opp og blikket flakket rundt i rommet. "Litt..." jeg lette ikke engang etter ordene, det var som om tiden sto stille samtidig som rommet spinnet rundt. Jeg så ned på ferske eksemplarer av boken min. Endelig skjer det, sa en stemme langt der bak, som kommanderer meg til å kjempe videre men kroppen skriker imot. Pulsen øker. "Jeg...Litt....Jeg tror jeg bare må dra hjem, og så kommer jeg tilbake på mandag" sa jeg fort, før jeg i en forbanna fart kom meg ned ut på gata. "Beklager" rakk jeg å si over skulderen, heldigvis.
Endelig skjer det - angst.
Jeg ble stående å hikste etter pusten på åpen gate og inni meg snurret alt opp ned. Jeg ble kastet mellom følelsen av skam, panikk, utakknemlighet, jeg er en bortskjemt dritt, jeg fortjener ikke å ha et så bra liv, endelig skjer det - angst, angst, angst. Hvorfor, ville jeg rope ut på gaten, hvorfor kommer det nå, hvorfor kommer det når alt er bra, hvorfor kommer det når alt er perfekt, hvorfor drar jeg meg selv ned hit, hvorfor.
Da jeg kom meg inn i bilen ble jeg sittende stille noen sekunder hvor jeg vurderte hva som var best å gjøre. Dra hjem, skrive et innlegg om den nye boken? Høre på rolig musikk for å samle meg igjen? Sove? Ha uendelig dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort, men ikke får til? Ha enda mer dårlig samvittighet for at jeg ikke setter nok pris på livet mitt? Det endte opp med at jeg ble sittende i bilen å hyle. Slå hendene mot rattet og veive rundt med kroppen slik man ser gale folk gjøre på film. Utenfor bilen passert en mann som så bekymret på meg, undrende på om han skulle gripe inn, og jeg viste fingeren på ren refleks før jeg gråt enda mer.
Jeg skriver ikke dette for å få sympati. Jeg skriver dette fordi jeg trengte det, og jeg har ingen bedre grunn. Dager hvor man legger mye press på at alt skal bli bra - som bursdag, nyttårsaften, julaften, valentines - og i mitt tilfelle nå, slipp av bok, det er da angsten kommer for å dra meg tilbake inn i en følelse jeg ikke kontrollerer selv. Jeg er lei meg for at den kom så sterkt akkurat i dag, for det eneste jeg ønsket var å nyte eller gi meg et klapp på skulderen som jeg aldri helt klarer. Det går mye bedre nå, som jeg har fått lagt meg ned i sengen og egentlig bare akseptert at denne dagen ikke ble helt som jeg hadde tenkt og at jeg kanskje trengte å få ut alt dette, hva vet vel jeg. På fredager pleier jeg å ha ganske klarer rutiner hvor jeg tar spraytan og fresher opp håret hos frisøren i anledning sending i morgen, det får jeg ikke gjort i dag fordi jeg rett og slett fikk et kraftig angstanfall. Så, når jeg er veldig blek på sending i morgen er jeg ikke syk, så vet dere.
Uansett da. I dag er en stor dag, egentlig. Men heldigvis finnes det dager, og jeg må bare hente meg inn litt. Jeg gleder meg til jeg får våkne opp i morgen og ha en ny dag, da lover jeg å svare på meldinger, og vise at jeg setter pris på støtten - selv om jeg noen ganger er et kaotisk lite vesen som er vanskelig å forholde seg til. Takk for at jeg har bloggen hvor jeg kan skrive hva jeg føler. Jeg kommer sikkert til å angre på at jeg skrev dette i morgen, da jeg står der stivpyntet og skal ose selvsikkerhet og glam. Men sånn er livet.
Her er meg da. Jeg er egentlig så dritt lei av alle de "her ligger jeg og har angst" bildene på sosiale medier, så dette er for ordens skyld ikke meg som har angst, men meg som er bitter for at jeg ikke klarte å dra rumpa mi til hverken frisør eller selftan på grunn av angst. Og så går det jo bedre nå. Min eneste "oppgave" på sosiale medier i dag var egentlig å informere om at boken er ute i alle landets butikker, og at jeg er glad. Men det var liksom dette innlegget, eller nada. Jeg er tilbake i morgen.