Jeg skal være ærlig. Noen av de fæle kommentarene jeg fikk på bloggen min her om dagen satt meg såpass ut at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg vet at jeg har valgt en bransje hvor hat kommer til å eksistere. Jeg tar gjerne imot konstruktiv kritikk, helvete heller - jeg ønsker den faktisk velkommen, slik at jeg kan forbedre meg. Jeg har gått igjennom mye og er ikke en person som lett føler meg krenket. Men det finnes grenser, grenser som gradvis blir hvisket ut jo mer vandt vi blir. Vandt til hatet.
Vi må bli flinkere til å sette ned foten når forferdelige ting blir skrevet om mennesker, eller sagt i forbifarten. Jeg må gjenta meg selv til jeg blir blå i ansiktet: det er hverdagshatet som til slutt blir vår sannhet, og en leveregel. Og sånn vil jeg ikke ha det.
"Men hun er jo en offentlig person, hun må tåle det." Til og med DET er en sannhet vi nå har lært oss å akseptere. Vi har fortalt den, igjen og igjen. Hvorfor skal det være greit? Hvorfor er det slik at om mange vet hvem du er, er det også greit om mange trykker deg ned? Hvorfor har vi akseptert dette? Kan noen gi meg et godt svar? Fordi vi er vandt. Jævlig, men sant. Og kommentarene - uansett om de var få, og uansett om det var mest kjærlighet etter lørdag - de få vonde stakk så dypt, og såret meg enormt.
Setningen "hun er offentlig person, hun må tåle det" har jeg fått høre helt fra jeg ble en offentlig person, og da var jeg ikke eldre enn 16 år. Det spiller ingen rolle hvor mange ganger jeg har grått meg i søvn eller fått panikkangst ute blant folk fordi jeg er redd, for det må jeg jo bare tåle. Det er et klasseeksempel på hvordan en setning som bare blir gjentatt og gjentatt, til slutt blir en sannhet og noe folk benytter seg av for å få være kjipe. Det bidrar til å spre holdninger som kan være farlige.
Jeg forventer ikke at alle skal elske meg. Det hadde faktisk vært litt kjedelig. Jeg elsker diskusjon og jeg tar rollen min som forbilde på alvor, og jeg inviterer gjerne til diskusjoner som jeg selv kan lære av. Jeg har en stor porsjon selvironi og tar ikke meg selv høytidelig heller. Men det er en ting med konstruktiv kritikk og diskusjon hvor man lærer av hverandre, til regelrett hat.
Det er helt ok om du er bekymret og redd over hvor menneskeheten er på vei: om så den bekymringen kommer på grunn av influencers. Menneskeheten er i utvikling, og jeg synes også det er skummelt og vanskelig. Jeg aner ikke hvilken verden mine barn kommer til å vokse opp i, jeg ønsker så klart ikke at den skal være preget av hodet ned i mobilen og evig scrolling på jakt etter noe som ikke finnes - tro meg, det er noe jeg tenker på hver dag. Men vi kommer ingen vei ved å kaste hverandre under bussen, slik vi holder på nå. Jeg ønsker enda mindre at mine barn skal vokse opp i en verden hvor man ikke forsøker å forstå hverandre.
Jeg vet ikke hva jeg skal si, og det føles uretferdig å skrive et sånt innlegg når de fleste mennesker tross alt er fine. Men jeg må bare si litt ifra, sånn at folk forhåpentligvis tenker seg litt bedre om. Jeg tror ikke på at noen bare er onde - jeg tror det er håp for oss alle. Men jeg tror ikke folk alltid vet konsekvensen av sine ord. Jeg tror ikke folk alltid vet hvor mye man kan såre. Og jeg tror heller ikke alltid folk stiller opp slik man burde (ikke meg heller). Men jeg har sånn troen på oss, virkelig! Om jeg ikke hadde håp for alle hadde jeg ikke orket å skrive innlegg som dette.
Visse mennesker jeg møter tror på ramme alvor at jeg er en slags robot som bare kan ta imot og imot, og så legge følelser i en slags boks jeg aldri trenger å åpne. Slik funker det ikke. Det jeg valgte å danse for på lørdag er noe av det verste jeg har opplevd i mitt liv - det vet alle som kjenner meg, og det vet alle som har fulgt bloggen, for jeg har jo blogget om det igjen og igjen siden det skjedde.
Det finnes ingen gyldig grunn som heter "fordi hun er offentlig". Da jeg var liten og ikke hadde det bra på skolen var det "men unger er jo bare sånn". Det finnes ikke unnskyldninger. Det gjør virkelig ikke det.