Jeg må starte dette innlegget med å takke fra bunnen av mitt hjerte. Takk for alle stemmer hver lørdag, for at jeg fikk oppleve noe så fantastisk, men enda større takk for forståelsen de siste dagene. Da nyheten om at jeg trakk meg skulle komme ut, holdt jeg pusten. Jeg satt ved kjøkkenbordet med to barndomsvenninner, som var de eneste jeg ville se akkurat da. Vi hørte på gamle låter og sang, og jeg gråt, og så sjekket jeg kommentarfeltet og forberedte meg på det verste. Men det hadde jeg ikke trengt å gjøre. Takk. Jeg følte jeg så svak da jeg valgte å si stopp - men tilbakemeldingene gjorde at jeg følte meg sterk.
Skal Vi Danse har gjort meg tryggere. Mer rolig. Det har satt i gang noen refleksjoner hos meg som både er sunne og nødvendige. Det har gjort at jeg tør å ta en avgjørelse som er riktig for meg. Jeg blir mer grunna i noe uforanderlig, en styrke ingen kan ta fra meg. Men, jeg er både trist og flau for at jeg ikke klarte å gjennomføre. Det er utrolig vanskelig å vise seg sårbar foran så mange.
Så, hvordan skal jeg forklare avgjørelsen min? Det er vanskelig. De siste tre ukene av konkurransen følte jeg på ting som ikke var så greit. Tvangstanker. Hat mot meg selv. Og uansett hva jeg gjorde på trening, eller på sending, uansett hva andre sa, så satt jeg meg ned å gråt så fort jeg var alene. Jeg gråt før trening. Gråt etter trening. Gråt meg igjennom natten. Og til slutt også, hele tiden på trening. Det sluttet å være gråt når jeg ikke fikk til, og latter da det løsnet, til konstant gråt hele tiden. Jeg kjenner igjen dette hos meg selv, og visste hvor det var på vei. Jeg gjorde det jo så bra i konkurransen, og hørte at jeg var favoritt til å vinne. Men det gjorde egentlig alt bare verre, for jeg følte meg ikke.. fortjent. Ikke misforstå, for det var vinne jeg ønsket. Jeg la igjen sjelen min i hver eneste dans, og jeg tok ikke et øyeblikk for gitt. Men det hjelper ikke om man ikke har det bra med seg selv. På slutten ble jeg også syk og gikk på antibiotika og sovetabletter om hverandre, som gjorde at jeg konstant gikk rundt i en slags tåke, fikk øresus, var svimmel.. Det var helt forferdelig, og jeg følte meg ikke som meg selv. Valget var så tungt å ta, og jeg hadde egentlig håpet noen skulle ta det for meg. Men det gikk jo ikke, jeg måtte ta valget selv. Jeg måtte si stopp, og det er noe av det tyngste jeg har gjort.
Hva kom det av? Det vet jeg ikke, men det startet for alvor i uke 8, da vi skulle hylle noen. Jeg fikk tilbake en haug av vonde følelser fra fortiden som jeg har fortrengt og ikke jobbet meg igjennom. Hver gang jeg skal "jobbe meg igjennom" noe, så tar jeg to ukers pause og reiser hjem til mamma og pappa for å ligge i sengen å ikke snakke med noen. Det er ikke å jobbe seg igjennom. Det er å fortrenge. Alt har bare blitt lagret bak der, og så kom det i en voldsom fart og traff meg i ansiktet.
Så, hvorfor har jeg ikke fått hjelp før? Jeg har prøvd. Når man har det så vondt er det verste som kan skje at folk ikke tar deg på alvor, for tro meg - om du sliter klarer du knapt å ta deg selv på alvor, du kjemper jo mot ditt eget hode og føler deg helt latterlig, men du trenger å bli hørt. Så, når du forteller folk hvordan du har det, og de feier det bort ved å si "vi har alle dårlige dager", eller "du er jo så ofte sånn her, så jeg er lei" og så vender du deg til psykiatrisk avdeling og de spør om du har tenkt å ta ditt eget liv i dag, det har du ikke, så da blir du satt på venteliste. Fanget mellom "skjerp deg, alle har dårlige dager" og "du er ikke syk nok". Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått akkurat den runden, og hvor mange ganger jeg har blitt sittende i mørket å lure på om jeg enten bare må skjerpe meg, som jeg ikke aner hvordan, eller om jeg må gjøre noe ekstremt for å bli tatt på alvor.
Det er dette som er så farlig ved å slenge ut diagnoser som angst og depresjoner, fordi det bidrar til at folk tar det mindre på alvor. Du er ikke deprimert om du har en dårlig dag, ei heller en dårlig periode, for det er normalt. Noen ting er bare selve livet, og det må man ikke ha for høye forventninger til, for det skal være opp og ned. Du har ikke angst om du er litt redd for enkelte ting, for det er normalt, men angst ødelegger liv. Jeg tror ikke det er positivt med utviklingen som er nå: hvor man nærmest bruker psykiske lidelser for å ha en historie. Det er ikke utelukkende positivt å snakke noe ihjel, for det overdøver de som faktisk står midt i et rom å roper om hjelp uten at noen hører. Det er forresten også farlig at man skylder på at "jeg har et unaturlig forhold til mitt eget utseende, og om jeg bare var litt mer naturlig hadde alt vær greit". Det er som å spytte meg i trynet, ingen burde snakke som om de har en absolutt sannhet når det kommer til psykisk helse.
Skal Vi Danse har gitt meg minner for livet, gode venner og jeg har ingenting vondt å si om noe. Produksjonen har tatt så godt vare på meg hele veien, også nå etterpå. Jeg har fått verdens beste psykolog som har vært til enorm hjelp, som jeg skal fortsette å gå til. Skal Vi Danse ga meg også troen på meg selv, men på en annen måte enn forventet: jeg begynte å tro på at jeg fortjener å være glad, og at det er nå eller aldri. Det er nå jeg må ta tak i ting, om ikke kommer jeg bare til å være litt ulykkelig, hele tiden, for resten av mitt liv. Så, det er nå min reise begynner. Det er nå jeg begynner å lytte til meg selv.
Benjamin. Det aller verste har vært å ikke være med han hver dag, og det har vært ille å ta denne avgjørelsen mest på grunn av all tid han har lagt ned i å gjøre meg god, og jeg begynner automatisk å tenke "stakkars han som fikk meg som dansepartner", haha.. Han hadde fortjent å ha noen andre som faktisk klarte å stå løpet ut. Han er et så bra menneske at det ikke kan beskrives. Ingen hadde fortjent mer å stå i en finale enn han, og han fortjener i tillegg en ekstra pris for alle gangene han har klemt meg når jeg har grått, og kjeftet når jeg har trengt det. Jeg hadde null forventninger til dansepartneren min da jeg gikk inn i dette, og fikk istedenfor en venn for livet.
Kasper, takk for at du gang på gang viser at jeg har valgt rett mann. Jeg hadde seriøst ikke klart disse dagene om jeg ikke hadde han. I sta satt vi å spiste lunsj, og jeg hadde det veldig fint og begynte å le. Så begynte jeg å gråte, fordi jeg følte det var feil av meg å være glad. Da sa han så fint, "du kan ikke ha tatt denne avgjørelsen for din egen del, for å så få dårlig samvittighet når du har det bra, fordi du er redd for hva folk skal tenke". Han ser meg så godt.
I morges lå jeg i sengen og tenkte på hvordan jeg ikke orker denne dagen. At det ikke føles som noe poeng i å stå opp. Og da tok jeg, for første gang noen sinne skikkelig tak i meg selv. Jeg tenkte "jeg har faen ikke gitt opp denne muligheten for at jeg skal ligge her å bare fortsette i det samme sporet". Så, nå har jeg virkelig en del å bevise ovenfor seg selv, og det føles bra.
Takk for at jeg får ha denne plattformen som jeg kan dele tankene mine på. Det setter jeg pris på. Og takk for livets opplevelse, men nå skal jeg vinne en mye viktigere kamp. <3