Reklame
Ett av mine største ønsker for 2018, som jeg dessverre ikke fikk mulighet til å oppleve, var å isolere meg helt fra omverdenen en periode. Reise på en hytte og bare være i mitt eget selskap i en måned, uten mobil og uten kommunikasjon med noen. Jeg er sikker på jeg hadde elsket det, så lenge jeg hadde fått hørt på musikk og lest litt. Eller reist til utlandet uten å kjenne noen, og heller ikke oppsøke det sosiale der. My god, så deilig.
Jeg er ikke en person som får så mye igjen av å "snakke det ut". Jeg elsker å gå til psykolog og det er på en måte annerledes, men om jeg skal lade batteriene trenger jeg å være alene. Det er mange som ikke tror på meg når jeg sier jeg er introvert fordi jeg ofte møter mennesker, men det handler ikke om det. Jeg kan gjerne møte en fjern bekjent for å henge en hel dag, jeg synes det er interessant med folk, men det er ikke der jeg henter energi eller inspirasjon. Det gjør jeg med meg selv, i stillheten, med en bok eller om jeg bare kan sitte å gruble. Jeg elsker å være alene med tankene mine. Jeg er nok en liten filosof, analytiker og bekymret sjel i bunnen, haha. Og jeg trenger den tiden. Den betyr alt for meg. Om jeg er med mennesker for mye eller for lenge (dette gjelder også kjæresten min og familien) så blir jeg fortere irritert, jeg bidrar ikke så mye og det eneste jeg vil er å få være alene. 
Dette kan være ekstra vanskelig for mange å forstå fordi jeg er veldig sosial når jeg først er med folk (som regel). Da jeg danset på TV sa alle "du skjuler så godt at du er introvert", men jeg klarer jo å ha det gøy og "slå på" når det gjelder. Folk oppfatter visst de fleste introverte som stille og usikre, men det stemmer ikke alltid. Jeg har derimot et stort behov for å trekke meg tilbake og sitte i stillhet. Å være introvert handler bare om hvor du lager batteriene dine og hvor du trives best. Og er du ekstrovert lader du batteriene i sosiale sammenhenger og trives best der. Så klart finnes det ulikheter fra person til person og vi har ulike behov, men jeg elsker å lese meg opp på personlighetstyper og lærer vi mer om hverandre, og forstår hvordan vi henger sammen skaper vi også respekt. Mennesker med fordommer og veldig stort ego har ikke evnen til å reflektere fra andres ståsted, men det er barrierer som er enkle å bryte - nemlig ved å oppsøke informasjon.
I hele oppveksten har jeg misunnet de som er ekstroverte. Det hadde gjort livet mitt ganske mye enklere da jobben min i stor grad handler om å være synlig, sosialisere og gi mye av seg selv til enhver tid. Jeg har ofte gått inn i en rolle jeg ikke er helt komfortabel i, og det gjør meg så sliten! Jeg kan bli imponert over venner som f.eks vil snakke i telefonen kun for å holde kontakt, jeg hater å snakke i telefonen og blir seriøst redd av det.. Jeg er dårlig på å holde kontakten med folk og synes til og med det er vanskelig å ringe mine beste venner, den eneste jeg synes det er helt greit å ringe til er pappa fordi han er på samme måte som meg og vil ikke snakke bare "for att". Jeg tror faktisk jeg kunne ligget for døden men likevel syntes det er vanskelig å ringe etter ambulanse. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er introvert eller fordi jeg grenser til sosial angst. Men når jeg skriver dette slår det meg hvor mye enklere verden hadde vært om vi prøvde å forstå hverandre.. Jeg kan få kjeft av venner og bekjente fordi jeg ikke ringer så ofte, men for meg er det vanskelig. Det er kjempeskummelt og ubehagelig. Så da må vi prøve å møtes på halvveien, og heller forstå hvorfor man reagerer som man gjør.. Men det er jo ikke så enkelt.
Jeg er egentlig ganske stolt over meg selv som, tross alt, har kjempet meg fremover i livet på ren VILJE! Det har aldri kommet naturlig, men jeg har bare ønsket så sterkt. Jeg har klart å bygge opp solide relasjoner og jeg tar meg fremover, også sosialt. Og en ting jeg elsker ved min introverte side er at mine tanker og refleksjoner alltid går veldig dypt, jeg er god på å analysere mennesker og situasjoner. Og så er mine aller nærmeste venner ganske ekstroverte hele gjengen, så vi komplimenterer hverandre på en fin måte.
Har du gjort noen refleksjoner rundt dette? Ser du på deg selv som introvert eller ekstrovert, og har du møtt noen fordommer pga det?