Jeg elsker å komme hjem fordi,
De mørke nettene som gjør at jeg føler meg alene, som om tiden står stille, men jeg er ikke ensom. Jeg er grublende, produktiv, effektiv. Jeg blir til på natten, og nord-norge har gitt meg mange av dem.
Jeg elsker å komme hjem fordi,
Døren som alltid står åpen, mamma og pappa som småsnakker i stuen når jeg ligger på rommet, lyden av trygghet. Pappa som sitter nede og spiller gitar, han kan spille hvilken som helst låt. “Kan du spille Miley Cyrus” sier jeg, og han kan, uten å ha øvd. Mamma som spør om jeg vil ha noe å spise, jeg trekker på skuldrene, vet ikke hva jeg vil ha, “du bestemmer” sier jeg og hun bestemmer så bra.
Jeg elsker å komme hjem fordi,
Den kalde vinden i ansiktet og luften som fyller lungene uten å være forurenset, vannet som blir kaldt i springen med en gang, varmen fra peisen som beskytter fra kulden og tryggheten på soverommet.
Jeg gruer meg til å være hjemme fordi,
Jeg blir 15 år igjen, u-kul, taper, stygg. Ser ned i bakken når jeg møter folk jeg kjenner, selv om de har sagt unnskyld for lenge siden. Jeg har sagt det går fint, jeg forstår, vi var jo alle unge og dumme, jeg var ingen engel selv. Men når jeg kommer hjem, kommer følelsen tilbake.
Jeg gruer meg til å være hjemme fordi,
Jeg får angst for å være ute blandt folk, kjapper meg igjennom butikker, stresser når jeg sitter på cafe, høy puls, hjerterytme, redd for hva folk skal si.
Jeg gruer meg til å være hjemme fordi,
Jeg er bitter fordi lokalavisen aldri nevnte at jeg ga ut bok nummer to, at jeg var med i skal vi danse før jeg trakk meg, min egen TV-serie fikk kun stygge kommentarer, at man ikke får skryt i egen by og at jeg så inderlig har lyst på det skrytet og jeg trenger det for å komme over all drittslenging som ble gjort av voksne folk så snart jeg ble offentlig. Og at avisen knapt har skrevet om meg, med mindre det har vært noe dårlig. Det hadde betydd så mye å få skryt. Jeg har fått høre jeg er en skam for byen og det har ingen sagt unnskyld for.
Jeg gruer meg til å være hjemme fordi,
Jeg kommer inn i samme rollen som jeg hadde på videregående, den blir aldri borte, rollen jeg har bygd opp i Oslo hvor jeg er selvsikker og modig, den finnes ikke her. Derfor tør jeg ikke ha boksignering her. Tør ikke å gjøre noe annet som viser hva jeg har klart. Ingenting.
Jeg sitter hjemme og tenker,
Herregud, som jeg skulle ønske jeg ikke bar med meg en tung rygsekk full av mental bagasje fra ungdomsårene. Det hadde vært så fint.
