Da jeg ga ut “Forbilde” fikk jeg plutselig veldig dårlig samvittighet – dårlig samvittighet for at livet mitt ble så bra. Det føltes så uretferdig at jeg fikk så mange muligheter, samtidig som jenter (og gutter!) skulle sitte rundt om i landet og lese min historie, med en distanse til meg. Så, jeg bestemte meg for å gi tilbake. På ekte. Uten å dokumentere det, og uten å skulle bli hyllet for å være en “fin person” reiste jeg rundt i landet for å besøke leserne mine.
Jeg spurte den gang “har du det vanskelig av ulike grunner, eller kjenner du noen som du ønsker å overraske? Send meg en mail!” og så enkelt var det i gang. Det mest spennende var å overraske noen, jeg hadde alltid sommerfugler i magen og nerver så det holdt – jeg husker spesielt godt en mor som var dødssyk og ønsket at jeg skulle komme hjem til dem, uten at hennes to døtre (som var fans) ante noe. De hadde ingen far, og snart ingen mor, og plutselig sto jeg i stua deres. Det endte med at jeg gråt mest av alle for jeg følte virkelig ikke det var noen trøst at jeg var der. For hva skal man si? Jeg spiste i alle fall middag med dem, så på en film og signerte bok, vi snakket lenge.. Og da moren begynte å gråte for at hun var så takknemlig for at jeg kom.. Altså, jeg har aldri følt meg så viktig men samtidig så ubrukelig. Jeg ville jo bare ta smerten fra dem.. Men heldigvis kunne jeg gjøre litt, og det er noe jeg vil huske for alltid!
Nå har jeg nettopp sett “Helene sjekker inn” (en FANTASTISK serie som ligger på NRK) og den minte meg på denne perioden. De fantastiske reisene jeg hadde rundt til folk. Jeg vil gjerne gjøre det igjen! Jeg spurte på insta-story, men det kom så mange meldinger og mye useriøst, så jeg prøver på nytt her. Er du som leser dette innlagt på sykehus over en lengre periode? Psykiatrisk? Eller kjenner du noe du ønsker å glede litt ekstra? Send meg en mail på seisachsen@gmail.com og merk mailen med GLEDE. Så håper jeg vi finner ut av noe. <3
Jeg gleder meg til å møte dere, men denne gang i en litt mer intim setting denne gang 
For meg er det viktig at disse møtene blir for deres del. Jeg tar ikke med meg kamera, ikke kamera-team, bare meg selv og en signert utgave av begge bøkene mine om du ønsker. Dette blir en opplevelse mellom OSS. Om den jeg besøker ønsker å legge ut bilde selv er selvfølgelig det helt greit, men jeg vet også at dette kan være sårbart og vanskelig for mange.