Dette her er ekstremt vanskelig for meg å skrive til dere. Jeg har vondt i magen, og dere må overhode ikke tro dette er noe jeg tar lett på.
Som dere sikkert skjønner nå, er jeg Ikke på gardemoen, ikke på vei til Japan. Men på vestlandet hos familie. Jeg var fyskisk helt klar for å dra, det vil si, pakket koffert, passet var med og bilettene var i hånda. Men hodet mitt er ikke klar for å oppleve noe sånt alene. Det er en ærlig sak, og slik funker det. Om jeg hadde dratt nå, så ville det ha vært for å tilfredstille dere, fordi flere tydeligvis hadde veddet på at jeg ikke ble å dra. Jeg bestilte biletter, jeg pakket, jeg var klar. Men nei, jeg klarte ikke. Det er uansett mer enn 99,99% av dere kan si å ha gjort når det kommer til dyrevern, med mindre dere selv har tatt turen til en fiskelandsby i japan i en alder av 18 år, uten noen dere kjenner, så kan dere sette meg på plass. Men jeg kan ikke gå på akkord etter dere, når dere sier "jo du må gjøre det", så kan ikke bare si "jaokei". Fordi det er faktisk jeg som kommer til å sitte der så langt fra hjemme. Og ja, jeg ville sikkert ha vært glad i ettertid for at jeg dro. Jeg er klar over alt det der. Det er helt jævlig for meg, dette.
Jeg har selv flydd alene før, og dratt alene til blandt annet Barcelona, og det var null problem. Første gang jeg dro til utlandet uten mamma og pappa, var jeg 9 år gammel og dro på ferie til spania med annen familie jeg ikke var så veldig godt kjent med. . men. Dere må forstå at det jeg skulle gjøre i Japan er en helt annen situasjon, noe som i utgangspunktet ville være vanskelig, men som ble enda verre da min støtteperson der borte, pappa, ikke kunne være med meg likevel, og hjemme ar mamma og pappa veldig sånn "nei, ikke dra. Det er farlig å dra alene, og du kan vente til neste år". Jeg måtte også lære meg å si "jeg trenger en advokat" og "jeg må ha en oversetter" på Japansk, i følge en mail jeg fikk tidligere fra en som var"japan-ekspert". På toppen av alt dette måtte japanturen min bli forkortet med to hele dager, ettersom jeg har en kontrakt som sier at jeg må være i oslo neste uke, fra og med mandag. Det er jobben min, og noe jeg ikke kan bryte.
The Cove, dit hvor jeg skulle, har nå vært blå i rundt en måned - det vil si at delfindrapene ikke har skjedd på en stund. Det er bra, og godt å høre.
Jeg er skuffet over meg selv og flau. Jeg skammer meg som faen og føler at jeg gjør en dårlig jobb som forbilde for dere, som dyreverner, mot det jeg står for og i det hele tatt. Men jeg klarer ikke. Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på å dra dit alene, uansett hva. Man kan ikke bare snu å dra hjem når man sitter i en liten landsby hvor ingen snakker engelsk og de ikke engang tar kort for betaling, uten noen jeg kjenner. Det er noe jeg har veldig lyst til oppleve engang, missforstå meg ikke! Men ikke nå.
Jeg har prøvd det jeg kan med å få andre til å være med meg, uten å lykkes (det må være noen jeg kjenner og kan stole på, som har hatt lappen i over 5 år, ikke har noe imot å kjøre på feil side av veien, har penger, og ikke noen jobb.. ikke sant, vanskelig å oppfylle de kravene).
Jeg er dødslei meg. Klump i magen, og føler jeg kommer til å gå litt under bakken akkurat nå. Jeg føler meg som en enorm skuffelse, uten tvil. Kort sagt så føler jeg meg ikke verdt en dritt, og kommer nok til å føle på dette i lang tid framover. Jeg har lenge vært så opptatt av å ha en morsom blogg, prestere for dere, prestere for dem jeg jobber med, være en perfekt kjæreste, god venn, babeadventure, jobbe med dyrevern, "endre verden", at jeg har glemt meg selv. Konstant høy puls, ofte syk, og veldig ofte små sammenbrudd med tårer. Om den minste ting har gått imot det siste året har det blitt for mye for meg, fordi jeg ikke har taklet mer.
Jeg skal være helt ærlig med dere. Det siste året har for meg vært psykisk veldig vanskelig, og jeg har nå fått høre fra alle hold at jeg må slappe av, fordi alle rundt meg har sett at jeg har vært på vei å gå på en smell. Eller, jeg har kanskje allerede gått på en smell.. Jeg føler meg så tung. Både manager, pappa og mamma og venninner har sett det, så nå må jeg skjerpe meg. Derfor er jeg nå hos familie på vestlandet, og skal bare slappe av. Tenke på hva jeg vil med meg selv. Sove. Lese. Spise. Ja. . Jeg må, for om ikke kommer jeg til å bli syk.
Folk sier ofte "ja stakkars dere som blogger, hvordan kan dere bli sliten av det?". Vel, det må da være en grunn til at samtlige bloggere får sammenbrudd. Blir fysisk og psykisk syk. Dere får bare prøve å tenke over det, fordi det er ikke så veldig rart. Nå må jeg passe på meg selv her, før jeg ødelegger hodet mitt. Jeg har en viktig jobb på onsdag neste uke, og da må jeg klare å for en gangs skyld ikke være på gråten. Jeg lover dere, hver gang jeg er under press, er jeg så nært å grine at dere aner ikke. For mye press over for lang tid, rett og slett. Det var ikke meningen at jeg skulle bare klage i dette innlegget, altså. Men nå vet dere hvorfor jeg er hvor jeg er, og at det ikke har vært lett for meg å velge slik. Men for en gangs skyld må jeg velge det som er best for meg.
Pust inn. Pust ut.
