Jo nå har det seg sånn at jeg har bestemt meg for å fortelle dere hva jeg har gjort, selv om jeg vet hvor følsomme dere kan være og på tross av alle moralkjerringer som kommer til å sitte å fortelle meg at det er "feil". Jeg vet at det kan være vanskelig for enkelte å forstå og akseptere en sak som dette.
Den 18. desember, på min egen 18årsdag var jeg på fornebuklinikken i oslo og tok silikon. Dette er noe jeg har hatt lyst til å gjøre helt siden jeg var veldig ung, sikkert i 5-6 år har jeg hatt lyst på dette, og det er noe jeg virkelig har tenkt igjennom. Dette er ikke noe man bare kommer på over natten og gjør helt spontant, iallfall ikke jeg. Puppene er et kompleks jeg har hatt så lenge jeg kan huske, og det er ikke noe jeg har klart å akseptere med meg selv. Selvfølgelig har jeg prøvd å tenke at " joda, de er fine", "ingen er perfekte"; og venner og kjæreste har stilt spørsmål ved hva jeg egentlig har sett på som galt, og at jeg hadde fine pupper. Men visse ting klarer man bare ikke å akseptere, og det som spiller noen rolle er hvordan jeg ser meg i speilet og hva jeg synes om meg selv. Og om man har mulighet til å endre på noe slik at man selv skal føle seg bedre, så synes jeg såklart man bør få lovt til det!
Ettersom jeg har tjent mine egne penger de siste årene takket være bloggen, har jeg derfor betalt dette helt selv og ikke fått noen økonomisk hjelp fra mamma eller pappa, som mange sikkert har hatt lyst til å tro. Jeg booket dette inngrepet allerede i mai i fjor, og etter det har jeg ikke vært nervøs en eneste dag, til og med rett før hadde jeg ingen nerver og gledet meg bare. Jeg syntes det passet perfekt å gjøre det på bursdagen min, en bedre gave kunne jeg ikke bedt om og jeg startet livet mitt som myndig med å gjøre noe jeg hadde gledet meg lenge til, og som kun var for min egen del. Det føltes så. . stort, på en måte!
Før jeg kom i narkose sa jeg mye rart, siden jeg fikk avslappende middel og litt forskjellig, blandt annet "herregud så deeeilig, mm strawberry, det smake som strawberry" og "i harstad kaller vi enhjørning for hest med pinne i panna". Operasjonen tok litt over 1 time, og når jeg våknet opp var jeg helt på en annen planet og selv husker jeg ikke noe av hva jeg har sagt / gjort på den perioden på grunn av alle slags mulige medisiner jeg hadde blitt pumpet full av, men heldigvis sovnet jeg igjen. Jeg våknet opp igjen etter ca 1 time, og jeg følte meg overasskende bra. Jeg snakket, spiste, drakk vann og klarte å gå (litt ustødig bare, mange ganger sa jeg "herregud jeg er dritings" haha). Etter det dro jeg og mamma til hotellet, og samme dag var jeg ute og spist og levde helt normalt. Men dagen etter var nok det verste jeg har vært med på, jeg hadde så vondt at jeg kastet opp flere ganger, hallisunerte og fikk høy feber. Jeg tok sterke smertestillende som svekket synet mitt slik at jeg knapt klarte å se en halv meter forann meg. Jeg klarte ikke å gå og måtte sitte i rullestol på flyplassen. . Den neste uka var også ganske brutal, jeg har nok aldri hatt så vondt i hele mitt liv. Er glad det er overstått, det var mye verre enn jeg hadde sett for meg!
Jeg er fornøyd med resultatet, arrene vises så og si ikke og de kjennes allerede ganske normal ut, og ser naturlige ut! Jeg vil ikke legge ut noe før/etter bilde, føler det er for privat og toppløs kommer jeg aldri til å vise meg offentlig, uansett hvordan sammenheng. Men her kan dere få et bilde som viser litt:
