Min farmor deler samme tvangstanke som de fleste bestemødre - ta vare på absolutt alt, omså det er ett syltetøyglass, en plastpose eller avisutklipp av barnebarna. I mitt tilfelle er sistenevnte spesielt uheldig, ettersom hun idag dro fram mitt aller første intervju om bloggen noen sinne. Jeg var 14 år, lett på tråden, ekstremt opptatt av å ha så store pupper som mulig og ikke særlig bildeskjønn (lite har altså forandret seg, hehe).
Når jeg ser på det her rister jeg bare på hodet, jeg var jo så utrolig ung - jeg sier ikke at jeg nå har full peiling på livet, men det er jeg også klar over. . I motsettning til den gang. Da trodde jeg virkelig jeg visste alt. Selv om jeg fra utsiden muligens virket veldig nervøs og usikker, hun som intervjuet meg da snakket jeg med for noen uker siden og hun sa hun ser tilbake på en jente som da var veldig sjenert og stille.
Haha, ville dere ha kjent igjen at dette er meg, sånn helt ærlig? Det kunne muligens ha vært en 5-menning, men ikke samme person!
Utrolig nok hadde jeg kjæreste på den tiden, og han var faktisk veeeldig kjekk og er det enda - herregud, jeg må ha hatt en kick ass pesonlighet iallfall, som presterte noe sånt! I tillegg festet jeg hver helg, elsket å legge ut drøye bilder og jeg tror min drøm i livet var å ha langt blondt hår (derav de gule stripene i håret). . Og rundt meg faket venninner graviditeter hit og dit, sneik seg ut og noen prøvde til og med dop. Tenk det, så små! Jeg er veldig "rolig" den dag idag, sikkert fordi jeg raste såpass mye ifra meg i en så ung alder.
Men til tross for alt dette, så er jeg glad for å se at hjertesakene mine, og den virkelige personligheten min, enda finnes der. Ærlig og åpen - men ikke så alt for åpen. 500 lesere per dag også. Dette var riktignok på en annen blogg som jeg hadde før denne. Der ble drittslenging for mye og jeg klarte til slutt ikke mer, selv om jeg opprettet bloggen nettopp for å bli kvitt mobbing. Synes synd på meg selv når jeg ser tilbake og tenker på hvor tungt jeg tok det.
