Det dunker i hodet. Du kjenner din egen puls. Dunk, dunk, dunk. Du fokuserer på pulsen. Om du fokuserer hardt nok, forsvinner muligens alt dette. Fokuserer på alt annet enn det som faktisk skjer her og nå. Du vil legge deg ned på gulvet og be på dine knær om å ikke bli forlatt alene. Du roper at du kan gjøre alt, hva som helst - du bryr deg ikke, så lenge døra ikke blir åpnet, og du står igjen alene. Du føler deg så utrolig liten. Desperat. Flau. Man skammer seg sånn over å ligge der. Fosterstilling. Høy puls.
Så begynner du å få problemer med å formulere settninger. Dusnakker uten stopp, slenger ut alt man kommer på som kanskje kan redde det lille håpet. Hendene knytter seg rundt hverandre, du drar deg i håret, legger deg ned på senga, setter deg opp, går rundt i rommet. Alltid nært døra, slik at du kan blokkere utgangen om du må. Du går fra å være rolig, til å skrike, til å rope og så blir du sliten. Hele greia starter om igjen. Du vil kaste den andre personen ut, bli ferdig med det - plasteret må vekk, det må vekk fort. Men samtidig vil du aldri gi slipp, du kan ikke gi opp. For hva er vel du, om det bare er deg alene?
Du skjønner at det begynner å bli for sent. Som sand, som renner igjennom fingrene dine. Det går så fort, og du kan ikke stoppe det. Du begynner å stille spørsmål. Stiller spørsmål ved alt som en gang var, stiller spørsmål ved ordet kjærlighet, stiller spørsmål ved din egen verdi. Svaret er det du frykter. Du er faktisk ikke verdt så utrolig mye som du en gang tenkte. Du ser deg selv fra utsiden, der du ligger helt hjelpesløs. På gulvet. Hendene over hodet mens du roper og skriker. Faen så patetisk du er, tenker du. Men du kan da ikke bare sitte der heller, når livet ditt går ut døren. Og når døra til slutt åpner seg, når du til slutt sitter der alene mens du gynger fram og tilbake, så er det ingen som skjønner. For ingen vet vel hvordan det er å få hjertet sitt knust. Hva skjer nå, hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg oppføre meg? Hva skal jeg si til andre? Hva skal jeg gjøre om jeg møter han igjen?
Jeg vet iallfall hvordan det er. Og gud, det er så jævlig. Det er heldigvis en stund siden jeg har opplevd noe slikt, men jeg kan gjennoppleve det som om det nettopp var. Kjærlighet. Så fint og så grusomt.
Så dette innlegget er til dere. Dere som er der nå. Når man sitter med klumpen i magen konstant, gruer seg til å gå hjem å være alene med tankene, lurer på hvordan i faen man skal komme seg igjennom dagen imorgen, gruer seg til helga i tilfelle man må møtes igjen, lurer på om han tenker på deg, tenker at han sikkert ikke gjør det fordi du er ikke verdt noe særlig, og tenker på om du noen gang vil glemme alt. Når hvert minutt føles som en time. Og hver eneste tanke er ett ønske om å skru tilbake tiden.
Det er jævlig. Og det er greit. Man må ikke ha det bra hele tiden, og jeg håper det ordner seg for alle der ute.
♥