Er det noe jeg får høre hver eneste dag, så er det at jeg har valgt å bli mobbet fordi jeg er en offentlig person. Jeg har valgt de stygge kommentarene. Jeg har selv valgt at jeg noen ganger stiller spørsmål ved min egen verdi, mitt eget utseende og hele livet mitt, fordi folk leser bloggen min. Det er noe jeg selv har valgt, så jeg har ikke lovt til å bli lei meg. Jeg har selv valgt å bruke mye sminke, jeg har valgt og tatt silikon å gjøre noen valg som kanskje ikke står helt på grep med det andre mener er normalt - ergo, jeg har valgt å bli ett offer.
Det var aldri noen som fortalte meg at jeg hadde ett valg. Jeg krysset ikke ut "ja" på et skjema som ga meg valget mellom å bli slengt dritt til daglig eller ikke. Jeg var 16 år når jeg opprettet denne bloggen. Blond og med stjerner i øynene - håp om å formidle hvordan det er å være hun der lille "bimboen" bakerst i klasserommet uten venner. Ikke håp om å bli mobbet og hengt ut daglig. Jeg skjønte jo at det ville komme, men det var aldri noe jeg håpet på eller ønsket. Tvert imot.
Man trenger ikke å være en hippie, ha grønt hår, ring i nesa og tatoveringer på hele kroppen for å være seg selv. Man kan være like mye seg selv omså man foretrekker å passe inn, omså man foretrekker å ha mye sminke, omså man foretrekker silikon og extensions, omså man foretrekker å være inne på en lørdag å jobbe med skole. Man kan være seg selv, uansett om man passer inn blandt alle eller ikke. Jeg er meg selv 100% i personlighet - jeg har stått imot presset fra dag en, selv om det betyr at det er lovt å henge meg ut på alle slags nettsteder grunnet at jeg har "duckface". For da har jeg jo bedt om det selv, sant? Feil.
Når jeg tar på meg løsvipper, extensions, ligger i solariumet og bleker tennene tenker jeg på en ting - jeg synes det er gøy. Det er en hobby. Jeg håper jo jeg blir finere av det. Når jeg poster blogginnlegg, gjør jeg det fordi jeg elsker å skrive, jeg elsker å ta bilder og jeg liker å formidle mine meninger ovenfor andre. Jeg gjør det ikke fordi jeg tenker "damn, håper jeg blir mobbet idag". Det er ingen, INGEN som ber om å bli mobbet. Det er ikke ett ønske for noen. Mye sminke eller ei.
En liten screenshot av hvordan det kan være noen ganger. Dette er hentet fra episode 5 av bloggerne, som sendes på BLISS søndag klokken 20:00.
Etter bloggerne ble lansert har det vært rart å se hvor mye støtte jeg har fått fra folk som sier "jeg skjønner jo nå at du er en vanlig jente". Skal jeg ta det som et kompliment? Jeg har vært vanlig hele tiden. Jeg har hele tiden vært meg. Dere voksne som fortalte meg at jeg er en idiot, at barna deres ikke får lovt til å være sammen med meg og at jeg er en skam. Dere som har kritisert mamma og pappa. Dere som nå vil ha noe fra meg. Dere som nå ser på meg som "akseptert"; fordi jeg tross alt er en vanlig jente. Jeg har vært vanlig hele tiden. Jeg fikk bare ikke en sjangse til å vise det bak løsvippene. Og guess what? Løsvippene kommer faen ikke av for dere. For det definerer ikke meg som person - tro det eller ei. Vet dere hva? De verste mobberne på internett er godt voksne mennesker med barn og ansvar. De er de som alltid sårer meg mest. Sier de slemmeste tingene. De som er frekkest i offentlighet. Hvor sykt er ikke det?