Den ene dagen er jeg helt sikker på hvem jeg er, hva jeg vil bli og hva som skal skje med livet mitt. Jeg skal gifte meg, få barn, hus, bil og hund. Men i det neste sekundet vil jeg hoppe, ta en sjangse - sette meg på første fly til new york i sommer og bare bo der mens jeg er ung og enda kan. Så blir jeg redd, og faller tilbake på det trygge. Men det jeg er aller mest redd for er at jeg bare skal sitte å vente på at livet mitt skal starte, så våkner jeg opp i harstad om 50 år mens jeg lurer på hvor tiden ble av. Det er vondt å sitte som et spørsmålstegn når noen spør meg hva jeg skal gjøre etter sommeren, fordi jeg har rett og slett ikke peiling. Og helt ærlig? Det som frister mest er å sove.
Jeg skal legge kortene på bordet for dere. . Jeg er så sliten. Jeg har så mye å gjøre at jeg kun føler jeg presterer 50% av det jeg kan gjøre på absolutt alt. . Dagens høydepunkt? Sove. Når er jeg uthvilt? Aldri. Det er alltid noe jeg må rekke og noen jeg må tilfredstille. Ikke missforstå, fordi det er utrolig deilig når jeg får til noe og faktisk føler at jeg har gjort en god jobb, jeg gjør gjerne mye og litt ekstra for å gjøre andre glad og stolt. Men det er lenge siden jeg har kjent på den følelsen. . Jeg ser på jentene rundt meg som superwomans, som gjør det bra på skolen, har venner og kjæreste som de har det bra med og som driver med en hobby på siden. Ser noen på meg slik?
Jeg håper innerst inne at noen kjenner seg igjen i dette, og at jeg ikke er den eneste som er sliten. Det er kanskje et luksusproblem, men jeg er så trøtt at jeg sikkert kunne sovet meg igjennom en Justin Bieber-konsert for øyeblikket, og ikke angret fordi søvn frister mer. Det må være okei å ikke klare alt i perioder.
Blogger bedre i morgen. Jeg må sove.
