Jeg har alle muligheter i verden. Det er fint, og det er helt jævlig. Det presset, vet dere. Jeg kunne ha vært i en leilighet i Paris nå, det er ikke noe som stopper meg fra å flytte dit å bo der. Ingenting. Jeg kunne ha bodd i California ett helt år. Kanskje London, Amsterdam eller New York. Jeg vil ut i verdensrommet. Se jorden fra ett annet perspektiv. Jobbe med ville dyr, redde delfiner fra å bli drept og jobbe på barnehjem. Norge er så lite. Det er trangt her. En spiss albue her, ett stygt blikk der. Det er jo egentlig ganske enkelt å bare dra. Men jeg har på en eller annen måte satt meg fast her, jeg står litt på stedet hvil, selv om jeg har alle muligheter i verden.
Jeg kan gå å kjenne på den klumpen i magen i flere dager i strekk, våkne opp med den, legge meg med den - alltid der. Angst fordi jeg føler jeg ikke gjør nok med livet mitt. Jeg våkner opp litt eldre hver eneste dag, og at jeg ikke gjorde en forskjell hverken igår, idag eller i morgen gjør vondt. Jeg kan dø imorgen, gå over veien å bli påkjørt. Kanskje blir jeg dretpt av noe annet. Hvert sekund er jeg ett sekund lengre unna å gjøre noe jeg virkelig vil gjøre. Hoppe, satse. Tørre. Det som stopper meg er ensomheten. Jeg vil gjøre alt dette, men jeg vil ikke gjøre det alene. Noen frivillige?