Jeg er sikkert den mest bekymra personen som går på denne jord. Jeg ser for meg situasjoner og hendelser i hodet så tydelig at jeg blir lei meg for ting som ikke engang har skjedd, og jeg må alltid forsikre meg minst 10 ganger før jeg gjør noe. Før jeg skulle flytte til Oslo var det så klart mange tanker i hodet mitt, men det jeg var mest redd for var nok å flytte med kjæresten. Jeg spurte en jevnaldrene bekjent om hvordan det egentlig er å ha samboer, om man enda er forelsket, hvordan utvikler forholdet seg, og hun svarte "vel, det er ikke akkurat slik at jeg får sommerfugler i magen når han kommer hjem fra jobb lengre". Og jeg tenkte at det er greit nok, det kan jeg vel leve med. Kjærlighet er jo tross alt mer enn forelskelse.
Men, en ting jeg har lært er at alle forhold er forskjellige. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å tenke at det er umulig at noen kan føle kjærlighet så sterkt som jeg føler det, selv om alle sikkert tenker på samme måte. At ingen har noe slikt som vi har. Det er så rart for når vi ser på hverandre, jeg føler det rundt meg og imellom oss. Den der gnisten alle snakker om. At man er en enhet, ett team. Men er det mulig!? Går alle rundt med masse kjærlighet inne i seg, slik som jeg føler jeg gjør? Jeg får sommerfugler i magen, blir nervøs, gleder meg og pynter meg litt ekstra etter en dag uten hverandre, selv om jeg føler meg 100% komfortabel og trygg. Jeg klarer ikke å forstå at andre kan ha det på denne måten. Det er så utrolig mye "passion" og med det blir det så klart både opp og ned, men vi har opplevd så mye nå at jeg har vanskelig for å se for meg at vi ikke skal komme oss igjennom noe.
Heldig ♥