I natt.
Akkurat nå er klokken 03:33. Det er enda lyst ute. Jeg hater det med nordnorge, fordi døgnrytmen min kommer helt skeivt ut. Og er det noe jeg hater enda mer, så er det å sitte våken om natten med tankene mine. Så, jeg gjør som sikkert flere tusen andre jenter der ute i norge. Jeg leser blogg.
Jeg har lest side opp og side ned på samtlige blogger nå. Jeg har vondt i magen. Fordi jeg skulle så ønske jeg var slik. Jeg skulle ønske jeg trente hele tiden. At jeg var flink til å lage middag. Satt sammen fine outfits. Hadde et spennende liv. At jeg hadde mennesker rundt meg som forguder meg, mennesker jeg forguder tilbake. En rosa hverdag i en rosa boble. Og så innså jeg. . Det sitter sikkert flere jenter der ute, som leser min blogg akkurat nå. Jenter med dårlig selvtilitt, jenter med vondt i magen som gruer seg til en ny dag hvor de nok en gang føler de ikke presterer. Igjennom en pcskjerm ser de meg, i den rosa bobla som sprakk.
Jeg har ønsket så gjerne å ha en fin hverdag, fylt med glitter, et colgatesmil som lyser at jeg er vellykket, vesker til flere tusen og et liv uten problemer. Et liv hvor jeg sovner med en gang hodet treffer puta. At alt jeg brydde meg om var mascara. Jeg skulle ønske jeg var så enkel. Jeg hater at jeg er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg ikke lå på gulvet i leiligheten og hylte sist uke, mens jeg samtidig var helt rolig og tenkte "ligger jeg virkelig her og hyler nå? Har jeg det virkelig så vondt?". Og jeg vet at andre folk har det verre. Jeg vet at folk kriger i verden, og at mine problemer sikkert er "filleting". Da får jeg såfall være en idiot, som hyler over ingenting.
Jeg føler jeg ser meg selv fra utsiden. I dag hadde jeg et slikt øyeblikk. Det var sol ute, jeg kjørte bil med vinduene nede og jeg hørte Beyonce fortelle meg via høytalerne at om man liker en jente, skal han "put a ring on it". Jeg hadde nettopp tatt på rosa leppestift, så meg i speilet nå og da og sa til venninna mi at jeg har en "god periode sånn utseendemessig og det var iallfall dårlig timing". Jeg hadde nettopp spist is, vært ute i solen, ledd masse og fortalt om ting jeg gleder meg til. Små ting som at vi skal ut til helgen. At jeg tenker på å lage smoothie imorgen, handle masse frukt og se på dårlige tvserier med venninner.
Men så stopper jeg opp i et sekund. Tenker på at jeg totalt har blokkert ute det siste året fra minnet mitt. Hvor ble det av? Hvor er det nå? Ser meg selv i speilet, og merker at jeg egentlig ikke kjenner min egen kropp. Jeg er helt tom. Strekker ut fingrene. Diamanten. Den hadde jeg glemt. Og så husker jeg den, og glemmer den igjen. Tenker på ting jeg gleder meg til. Tenker at jeg er glad for livet jeg har, og at jeg enda ler. Jeg har det jo greit, har jeg ikke? Har virkelig de siste månedene vært ekte? Eller var det bare en drøm? Hvorfor er jeg egentlig i Harstad nå? Hvorfor må jeg være sosial hele tiden, hvorfor klarer jeg ikke å være alene? Hvorfor er jeg så svak? Hvorfor i helvette synger jeg med til denne teite sangen av Beyonce og gjør slike rare bevegelser med hånda og ler? Jeg føler jo ingenting.
Er jeg egentlig svak, eller forventet jeg bare at jeg skulle være det? Ser andre på meg som sterk? Er jeg hun der som slår av en pervers vits og tar på et ekstra lag leppestift når ting er vanskelig? Er jeg hun som gråter og kommer over det? Hvordan ser de rundt meg det hele? Hvorfor roper jeg i det ene sekundet at dette ikke skal definere meg, før jeg i det neste har lyst til å hyle så høyt at noen bare må hjelpe meg? Hvem er jeg egentlig? Hvordan har jeg det? Jeg lover det er ingenting som føles så meningsløst som et jævla outfit akkurat nå, eller rosa leppestift eller en god hårdag. Men av en eller annen grunn klamrer jeg meg fast til de tingene, fordi alt annet blir for komplisert. Så da er jeg vel faktisk virkelig en idiot. Og om jeg ikke er en idiot, så håper jeg nesten jeg blir det. At tankene bare stopper.
Min rosa boble sprakk sist uke. Det er ikke kjærlighetssorg, og det er teit at ryktene og kommentarene mine skal ha det til å være noe sånt - i wish. Kjærlighetssorg er greit - det har jeg taklet før, og det kommer man seg igjennom. Dette er "hvem faen er jeg og hvordan skal noen se opp til, eller dømme noen som ikke engang vet hvem de selv er"-sorg. Kanskje en identitetskrise, kanskje jeg endelig blir voksen eller kanskje jeg har tatt et steg tilbake. Og samtidig vet jeg veldig godt hvem jeg selv er. Jeg føler jeg er alt, og ingenting. Og det gir ikke mening. Nå, mens jeg avslutter dette innlegget, tenker jeg at jeg er gal. Hvordan skal folk gi meg en sjangse, hvordan skal jeg bli kjent med nye mennesker om jeg er en person som skriver innlegg slik som dette? Og at jeg i det hele tatt bryr meg, hva sier det om meg som person?
. . Og hva var poenget med dette innlegget? Herregud.
(annonselenke) - smykke i innlegget fra glitter, topp fra estrauder hos nelly