Om under en måned setter jeg og Marte kursen til afrika for å jobbe med løveunger. Leke med dem, gi dem mat og passe på. En veldig stor opplevelse, som veldig få har æren av å være en del av. I dag snakket vi om reisen, og jeg sa "jeg gleder meg til å ta selfie med løveungene. Kan du tenke deg en løveselfie? Og så må jeg ha med meg polaroidkamara, og et kamera med snubar skjerm slik at jeg kan se oss mens vi tar bilde". Og så innså jeg. Jeg gleder meg mer til å ta bilder av at jeg var med løvene, enn å faktisk være der i øyeblikket og kose meg. Og hvor jævlig teit er ikke det, når man tenker over det.
Samme da jeg var i Paris og så bildet av Mona LIsa på ekte. Det ekte maleriet hang der rett framfor meg, og hva gjorde jeg? Tok bilde av bildet. Folk sto i kø, helt som gale for å ta bilde av et bilde, slik at de kan vise andre at de var der. Nesten ingen så direkte på maleriet. Alle så det igjennom telefonen. Samme greia var det på Justin Bieber sin konsert. Hvor mange så ikke han igjennom telefonen? Hvor mange unngikk ikke å synge høyt eller hoppe opp og ned, fordi de måtte være stillestående slik at filmen på telefonen ble bra? Og for hva. . å vise andre at de var der, og filmet? Alle som ser de oppstilte filmene i ettertid, vet jo egentlig sannheten - du som viser meg filmen, var egentlig ikke i øyeblikket der, du heller. De så det jo egentlig også bare igjennom telefonen, og tenkte framover.
En gang var jeg i en bursdag hvor vi alle avtalte å levere inn telefonen da vi kom, slik at vi skulle være sosiale og faktisk snakke med hverandre. Og jeg kødder ikke når jeg sier at enkelte av jentene ble direkte forbanna og var dritsure hele kvelden. Altså, hvor TRAGISK er ikke det? Jeg mener. . Hvor mange har ikke vært på en jentekveld eller en fest hvor det egentlig suger, fordi alle stirrer ned på hver sin telefon og enten:
1. iscenesetter situasjoner på snapchat slik at det skal virke mest mulig morsomt. Type "jenter, skru opp musikken og dans, hyl jeg skal sende snap" (ja, jeg har faktisk opplevd det).
2. Ser på snaps fra andre, og hva de gjør på sin fest, istedenfor å ha det gøy på den festen man faktisk er på.
3. Scroller opp og ned instagram, tar selfies, teller likes, sletter bilder om det ikke får nok likes, tar nytt bilde, tester ut filter, må få godkjennelse fra venninner, 1 av 10 er missfornøyd og hele prosessen starter på nytt.
Det er så rart, hele det fenomenet. Når lesere møter meg, lesere som kanskje elsker bloggen min og har fulgt meg i flere år først endelig står der ansikt til ansitk med meg, så kunne man ha fått smye bedre ting ut av det enn et bilde. Man kunne hatt en samtale. Og heller et veldig bra minne. Ikke noe galt i å ta bilde sammen altså, for all del - men tenk om bilder, selfies, intsagram, snapchat og blogg ikke fantes - hvor mye mer tilstede og i øyeblikket vi hadde vært? Jeg tror vi hadde gitt mer av oss selv, en utstråling. Vi bryr oss mer om hva vi utstråler på instagram, og hvordan vi oppfattes der, enn hvordan vi oppfattes i den virkelige verden. Det er jo ganske rart å tenke på hvor mye komplimenter man gir over sosiale medier, og hvor få man faktisk gir ansikt til ansikt.
Det er en kjent sak at de aller beste øyeblikkene finnes ikke på film. De ekte øyeblikkene, som man alltid husker, som har formet deg som menneske og som du gjerne egentlig skulle hatt på film - men tenk hvor ødelagt alle de øyeblikkene også hadde vært, om man skulle begynne med selfies, filming, selvutløser eller snapchat midt oppi det hele. . Bare se det for deg, midt oppi disse øyeblikkene liksom. Æsj.
Det virker som om mennesker ikke setter pris på øyeblikk lengre, man setter pris på bilder av øyeblikk. Og tanken på hvor mye fint jeg sikkert har gått glipp av, fordi jeg har sett ned på telefonen er egentlig ganske skremmende å tenke på. Hvor mange ganger jeg har vært inne i min egen verden, ved å scrolle opp og ned. At jeg har bedre peiling på hva kardashian-familien gjør, enn jeg har på mitt eget liv. Man vet man liker en gutt, når man ikke har behov for å sjekke telefonen når man er med han - og når man konstant sjekker telefonen når han ikke er der. Så mye betyr altså den lille greia man har i hånda. Så mye betyr det altså hva andre gjør, og hva andre tror du gjør. Folk, ass.
Lik gjerne innlegget om DU har følt det likt, så vet jeg at jeg ikke er gal, hehe.