Sko fra NLY shoes
Jakke fra sheinside
Ovenfor ser dere glansebildeversjonen av min torsdag og fredag. Stikkord: champagne (ja, jeg unner meg et glass selv om jeg er på kur), god mat, eventer, goodiebags, venner, bra musikk, fine klær og god stemning.
Man trenger vel neppe å være en rakettforsker for å forstå at dette er den virkeligheten man gjerne presenterer for omverdenen, uten at den helt stemmer. Jo, det har vært noen fine dager og jeg har gjort mye morsomt. Men man tar jo aldri bilde av hva som skjer inni hodet. Noen ganger skulle jeg virkelig ønske at man kunne dele alt på internett. Og med alt, så mener jeg ikke et lettkledd bilde av kroppen sin eller historier om hvor kjipt man har det. For jeg har det jo ikke kjipt. Veldig ustabilt på grunn av de pokkers kvisepillene men jeg vet jo at det er en "illusjon". Jeg tenker bare på det vanlige. Hva vil jeg ha i livet mitt? Hvem vil jeg ha i livet mitt? Hvilke verdier? En venninne sa til meg igår "det jeg liker med deg Sophie, er at du er kritisk til absolutt alt. Ikke negativ, men du stiller spørsmålstegn ved alt." Og ja, det kan nok stemme. Jeg stiller spørsmålstegn ved det aller, aller meste. Og nå begynner disse store spørsmålstegnene å ta så mye plass i hodet mitt at jeg føler meg som kun et spørsmål, med null svar. Hvem er egentlig jeg? Er jeg bare en som undrer veldig mye på livet? Jeg har ikke noe å komme med i samtaler som bygger på kultur, politikk, drama, musikk eller hva det nå måtte være. Jeg er bare et spørsmålstegn.
Jeg ble veldig lei meg da jeg kom hjem igår, tenkte på at jeg savner Harstad, naturen, familien, kjærligheten. Fordi du kan få så mye gratis du vil, men den dagen foreldrene mine dør, for de skal de jo engang, så kommer ikke en my mascara til å holde meg varm om natten. Da kommer jeg til å angre på alle telefonsamtalene jeg ikke tok, alle gangene jeg sa til mamma "jeg ringer deg senere" eller alle gangene jeg prioriterte å være i oslo i frykt for å gå glipp av noe, istedenfor å dra hjem til mamma og pappa.
Nå ble det plutselig veldig mye babling på meg her, men jeg elsker å skrive rett fram uten filter. Kanskje dette kommer av at jeg drømte om dyreplageri inatt. Det pleier jeg å gjøre. Drømte om griser som ble slaket og om kyllinger som ble sendt ned en trakt og gjort om til nuggets. Det gjør at jeg våkner med hjerteklapp og innser hvor utrolig lite viktig det meste er. Samtidig så er det viktigste for hvert enkelt individ å leve, ha det bra. Jeg lever, og jeg har det bra. Hvorfor er ikke det godt nok?
Jeg lider vel av den vanlige folkesykdommen, "jeg tar det senere". Jeg redder verden i morgen. Jeg ringer hjem ikveld istedenfor. Jeg rydder leiligheten neste uke. Jeg får meg psykolog en annen dag. Jeg ringer venninna mi om en time.
Jeg kommer aldri til å dø. Men likevel er jeg enn dag nærmere idag enn jeg var igår. Og det skjønner jeg ikke. Det tror jeg ikke du som leser dette skjønner heller. Vi føler oss alle udødelige.