I dag tidlig så jeg dokumentaren «What the health» på Netflix for tredje gang. Hver gang jeg ser den har jeg ulik reaksjon: første gang valgte jeg å glemme alt jeg hadde sett og lært slik at jeg kunne fortsette livet som vanlig. Andre gang tok jeg steget inn i den veganske verdenen og har nå en 95% plantebasert kost. Men nå, tredje gang, føler jeg meg bare sur, oppgitt og nesten tom. Det blir bare klarere for meg at menneskeheten kjører seg selv utenfor et stup, og at jeg aldri kommer til å klare å gjøre nok. Det handler ikke bare om samvittighet eller miljø lengre, det handler om helsen vår også. Jeg er ikke dum, og jeg vet at mye av det vi spiser på daglig basis ikke er bra. Ikke bare kjøtt og meieriprodukter, men alt annet av sukker, mettet fett, fargestoffer og ALT.
Det er så jævlig vanskelig. Mat er en del av min identitet og det vanskelige var å plutselig bli «hun kresne» i middagsselskaper. Jeg elsker mat og jeg elsker å prøve nye ting. Jeg vil ikke være hun som krever ekstra planlegging om man skal invitere på besøk. Jeg vil ikke være hun som plukker i maten å kun spise salat. Og samtidig ønsker jeg å kunne si ifra å lytte til hjertet mitt. Derfor passer det fint for meg å være veganer på deltid. Eller, er det helt urimelig? Vegetarianer på fulltid, veganer på deltid? Kan man gjøre unntak, kan man lage sine egne regler slik jeg prøver å gjøre?
En ting jeg håper alle innser uansett er: å dra ned på kjøtt burde være en selvfølgelighet for alle. Det finnes ikke unntak fra regelen og det gjelder alle. Punktum. Det er ikke forsvarlig å spise kjøtt flere ganger i uken hverken etisk eller for helsen. Men.. Som jeg føler det vil jeg ikke slutte helt med fisk og ost, men kanskje jeg skeier ut en gang i måneden maks..Eller, er det dumt? Er det viktigste hvordan man lever livet sitt jevnt over?
Jeg mener ikke å provosere eller virke dum, men jeg lurer virkelig på hvordan man skal klare å leve et etisk riktig liv for det virker umulig. Det var null problem å kutte ut kjøtt og de som sier noe annet er enten late eller egoistiske, det mener jeg. Men når man kutter ut alt som kommer fra dyr og i tillegg begynner å bekymre seg over sukker, e-stoffer, fett.. Slik som jeg har begynt å tenke på. Er det hele tiden en kamp eller er det faktisk noen som klarer å leve «perfekt» i matveien?
For å være ærlig er jeg ganske lei og frustert over mat generelt. Det er så mye man burde unngå i hverdagen som for eksempel palmeolje, gluten, man skal spise økologisk, mat fra nærområdet for å nevne noen. Jeg lurer seriøst: hva skal vi spise? Og hvor kan jeg gå for å få tak i det? Det holder ikke lengre å gå på nærmeste Kiwi.
Jeg skulle så inderlig ønske politikere tok mer ansvar. Eller at vi som individer stiller krav til politikerne! Det er de store aktørene som må endre seg. Om de bare kunne slutte å selge ting som var dårlig for oss og dårlig for miljøet, eller at reglene var strengere slik som på alkohol og nikotin. Men det er bare å innse at endres våre vaner så endres også politikerne.
Jeg vil avslutte med å si at jeg heier på alle som tar valg på vegne av planeten og klarer å se objektivt på verden. Om vi fjerner blikket fra oss selv merker man hva som er det rette svaret. Vi kommer dessuten lengre om vi heier på hverandre for hva vi gjør bra istedenfor å kjefte for alt man gjør feil.