Reklame
🌧 "Give yourself time" 🌧
De siste dagene har jeg våknet, satt meg opp i senga og så bare blitt sittende. Har ikke orket å gripe dagen eller tanken på at verden fortsetter der ute. Noen ganger blir jeg sittende å se på folk å lure på om de også satt i sengen å vurderte om de skulle orke eller ikke, slik som meg. For det synes jo ikke på meg når jeg først kommer meg ut.. Så ofte går dagen til å stirre tomt ut i luften samtidig som tankene kjemper om å få plass i hodet mitt. Som vi alle vet hjelper det ikke å stirre ut i lufta, det hjelper heller ikke å tenke for i mitt tilfelle blir tankene negative. Så, da tok jeg på meg noen behagelige sandaler og vandret rundt i verden med en god podcast på øret.
De fleste har kanskje fått med seg at jeg elsker Oprah sin podcast. Jeg kan ikke høre på den hver dag, da blir jeg lei, men et par ganger i måneden holder i massevis. Hun er en behagelig og klok dame som klarer å dra meg ut fra mitt eget hode, i alle fall for noen timer. For meg er ikke depresjon noe romantisk eller vakkert. Det er ikke å sitte på gulvet med et glass rødvin å skrive dikt eller male samtidig som man koser seg i mørket. Jeg hverken ønsker, eller har planer om å fortsette å være i mørket men jeg blir dratt ned dit, uten forvarsel hver gang og jeg blir like rådvill og sliten for hver eneste runde. Ikke bare tærer det på meg, men på omgivelsene rundt meg. Det er ikke noe inspirerende eller insta-vennlig over det. Det er bare meg, som stirrer ut i luften og fra tid til annen drar meg selv opp for å leke normal en stund. Som i dag ikke var en større prestasjon enn å gå rundt i nabolaget med Oprah på øret.
Sandaler: HER.
I dag er planene å begynne nedpakking av leilighet. Det er litt trist siden jeg har bodd her så lenge, dette er mitt hjem mer enn noe annet sted er det. Jeg elsker samboeren min men det blir sykt rart å ha et hjem som faktisk er vårt, der vi flytter inn sammen fra start og bygger opp noe eget. Det er mange forandringer i livet om dagen og kanskje det gjør meg litt ekstra stresset.