Hei alle sammen. Jeg er helt overveldet av all kjærligheten og støtten jeg har fått fra dere. Ikke bare nå, men opp igjennom. Jeg satt meg ned for å tenke på det i sta, og jeg er så takknemlig.. Vit det. 💛
Jeg vet ikke hva som feiler meg om dagen, men å si at jeg har følelsene på utsiden av kroppen ville vært den største underdrivelsen noen sinne. Jeg måtte akkurat sende melding til både mamma og Joakim, fordi jeg så sterkt håper jeg ikke ryker på lørdag og fordi tårene ikke stopper. Det er nesten komisk.. At det kan bety så mye. Denne uken danser jeg i tillegg for vennen min, Henrik, som gikk bort i fjor. Hver eneste dag på trening må jeg rive opp i følelser som jeg på mange måter har fortrengt, fordi jeg er full av dårlig samvittighet, men jeg trenger å komme igjennom dette. Både for min egen del slik at jeg kan bearbeide følelsene, men familien hans kommer å ser på sendingen live og jeg kjenner en del på akkurat det. Om så jeg må gråte meg igjennom dansen.. Ja, så får jeg vel bare gjøre det. Men det er enormt skummelt å blottlegge seg slik for folk.
Emosjonelle dager er jeg ikke alene om, uansett hvilken situasjon man er i. Jeg er også veldig klar på hva som er en dårlig dag, en emosjonell dag, og hva som er mer alvorlig. Det er helt normalt å føle seg litt nede, det er jo selve livet. Man skal ikke sykeliggjøre akkurat det - noe jeg er redd mange gjør. Om det nå har seg slik at det "bare" er en dårlig dag, eller en dårlig periode, eller en emosjonell dag, eller hva enn.. Så har jeg samlet på meg en del tips og triks opp igjennom årene. Dette pleier jeg å tenke på om jeg er stressa, spent, litt utenfor eller kunne trengt en oppmuntring:
- Alle situasjoner er midlertidige. Å tenke på det gjør meg håpefull, men også takknemlig. Enten takknemlig for det jeg har, eller takknemlig for at ting går over. Du vet jo dette, men prøv å føl det. Du vet det jo. Alt er i konstant endring, hele tiden.
- Dette kommer kanskje til å høres rart ut, men jeg stoler på universet og prøver å tenke at ting ikke skjer mot meg, men for meg. Det finnes en måte å jobbe rundt problemer, selv om det virker uendelig og fjernt. Jeg prøver å stole på at der jeg befinner meg i livet, akkurat nå, er riktig. Om ikke hadde det ikke vært sånn.
- Du vet alltid hva som er bra for deg. Magefølelsen vet. Om du tenker deg om, så er det en liten stemme inni deg som forteller deg hva du skal gjøre. Man velger bare ofte å overse den. Det er helt sprøtt når man tenker på det.
- Jeg har klart meg igjennom mye vanskelig, og jeg har fått lærdom av alt. Jeg reflekterer ofte tilbake, og noen ganger kan det være tungt, men alltid sitter jeg igjennom med mer visdom. Det kan jeg hente utifra hvilken som helst situasjon.
- Det hjelper meg ikke å være bekymret. Jeg har hatt så utrolig mange irrasjonelle bekymringer i løpet av livet, herregud så bortkastet tid. Jeg lever i nesten konstant bekymring, jeg gjør det akkurat nå, men det hjelper meg jo ikke. Jeg blir bare sliten av det. Jeg prøver å legge merke til når jeg bekymrer meg, og gir jeg meg selv tillatelse til å gi slipp.
- Se forskjellen mellom et faktisk problem og et innbilt scenario som enda ikke har skjedd. Her må jeg virkelig bli bedre. Altså, nå lever jeg i et innbilt scenario - hvor frykten for å ryke på lørdag er stor, og det er den hver lørdag. Eller at jeg skal gjøre noe feil. Så bortkastet...
- Vær tålmodig med deg selv.
Håper alle har det fint! Jeg har det egentlig dritbra, jeg er bare så sjukt følsom.