Da vi fikk spørsmål om hvem vi ville hylle i Skal Vi Danse var jeg ikke i tvil på hvem. Hjertet mitt visste, med en gang jeg fikk spørsmålet. Men hjernen min kjempet i mot. Det føltes så uendelig vanskelig å skulle ta tak i noe jeg aldri helt har klart å møte, ikke fullt ut. Jeg har ikke forstått enda at vennen min, som var vennen min igjennom 20 år er borte. At han hadde det vanskelig. Og at han sendte meg melding en måned tidligere og spurte om jeg kunne komme på besøk - jeg sa jeg skulle, men jeg gjorde det ikke. Akkurat det kommer jeg til å ha dårlig samvittighet for resten av livet. Akkurat det har jeg forsøkt å glemme, men det har vært umulig. Jeg føler meg som et forferdelig menneske som sier dette høyt også, at jeg i det hele tatt skriver disse ordene. Og det handler jo ikke om meg nå, heller.. Tårene strømmer på når jeg skriver dette og jeg klarer nesten ikke å se dataskjermen, og snart skal jeg på sending. Det har ikke vært en enkel uke på trening, for å si det mildt. Hver dag når jeg har kommet hjem har jeg knekt sammen, og de to siste dagene på trening gråt jeg fra start til slutt. Og snart skal jeg på sending - danse en dans for han, gråte meg igjennom hele sendingen om jeg må.
Jeg holdt tale i begravelsen hans, det var et fint (og så klart forferdelig trist) men det er mye man ikke kan si med ord. Kan man danse det? Jeg vet ikke. Men det er noe som bare kan føles, ikke sies. Noe som må oppleves. Et menneske, som gikk på denne jorden, sammen med meg. Han er ikke her nå, og hvordan det føles.. det finnes det ikke ord for.
Kjære Henrik. Jeg savner deg. Da du døde ble alle minnene med deg krystallklare, og jeg kunne ramset opp i timesvis. 20 år med vennskap gir en hel del i minnebanken, og for det er jeg evig takknemlig. Jeg skal hylle det fantastiske mennesket, og den gode vennen du var. Du var så smart, så frempå, to steg foran, noe annet. Døren din var alltid åpen, ikke bare for meg, men for alle. Om så jeg gikk til deg midt på natten, om så jeg ikke ga beskjed først, jeg bare åpnet døren, satt meg i sofaen, var stille om jeg trengte det, snakket om jeg ville. Jeg fikk være meg, og jeg ble aldri dømt for det. Jeg kommer alltid til å angre på at min ikke var det, når du kunne trengt det mest. Jeg er så takknemlig for at vi, i vår siste samtale, sa vi alltid kommer til å være glade i hverandre. Jeg er veldig glad i deg, og jeg kommer alltid, alltid til å huske deg. Krystallklart. Når jeg blir voksen og får egne barn, skal vi gå på bergene der vi lekte og jeg skal fortelle dem om deg, og alt vi gjorde. Jeg skal peke på huset du bodde i, og fortelle hva du lærte meg. Jeg er så takknemlig for at vår siste samtale handlet om livet. Om vennskap. Jeg er så utrolig glad for at det ikke var en tilfeldig samtale om ingenting. Men jeg angrer så mye på at jeg ikke dro på besøk..
Ønsk meg lykke til i kveld. Dette kommer til å bli noe av det tyngste jeg har gjort i hele mitt liv, men også det fineste. Håper jeg. Jeg gråt meg igjennom hele generalprøven så jeg håper jeg ikke får blackout.