“Hit, men ikke lengre”.
Jeg trodde ikke jeg var en slik person. En sånn som setter opp en mur, en sånn som ikke deler alt som er verdt å dele med de jeg er glad i. Jeg er ufiltrert på meninger, noe helt annet er følelser. Bak et tastatur er jeg trygg, eller jeg har i det minste pleid å være.
I et forhold er dette spesielt vanskelig. Jeg er vandt til å bli dumpa når jeg deler hvordan jeg har det, uansett hvor jævlig det høres ut. Men det er ikke fordi jeg har det vanskelig – men fordi jeg deler på feil måte, og etter for lang tid, og etter at forholdet har tatt støyten for mine egne tanker. For det blir for mye. For vanskelig. For stort. Og jeg har kanskje forventet at noen skal hoppe inn å fikse livet mitt, satt skyhøye forventinger så fort jeg tørr å dele. “Nå har jeg jo fortalt deg hvordan jeg har det, skal du ikke prøve å fikse det?” kan jeg tenke, og det er flaut å innrømme. Ingen kan fikse deg, ikke engang en psykolog. Den eneste som kan er deg selv, og det ansvaret har jeg lagt litt ifra meg hver gang jeg har delt for mye. Så, da lar jeg være. Når jeg holder følelsene mine inni meg lenge nok blir de forsterket helt til de tar overhånd og jeg vil ikke lengre ta imot hjelp, jeg vil dytte vekk fordi jeg er så flau, fordi jeg ønsker å få servert en løsning, fordi jeg vet det virker så smålig med en gang jeg sier høyt at “nå for tiden liker jeg faktisk ikke meg selv og jeg begynner å merke konsekvensene av all dritten jeg har fått slengt mot meg i det siste”. Det er alltid så jævlig flaut å sitte å grine over det, små filleting som egentlig ikke hadde trengt å være der. Og i det siste har den ene utfordringen etter den andre kommet min vei, og istedenfor å fighte har jeg på slutten tenkt “la det komme, jeg har vært der nede i mørket for og der kan jeg velte meg rundt i mine egne tårer og problemer”.
Å kunne elske fullt ut er jo faktisk å akseptere at man også kan bli forlatt. At det kan gå til helvete. At du kun har ansvar for ditt eget liv, men at man sammen skal jobbe for å ha det trygt sammen – å faktisk stole på det. At man er trygg. Det er vanskelig fordi det er så risikabelt. Om man blir forlatt når man har dyttet noen unna kan man i det minste fortelle seg selv “det var i det minste litt med vilje”.
I kveld ble jeg bare sittende i bilen fordi jeg ikke orket å gå inn på butikken, jeg orket ikke å kjøre hjem, jeg orket ikke noe.
Når jeg har det kjipt er det vanskeligste å snakke om det fra start. Jeg skulle ønske jeg bare ringte kjæresten min med en gang og sa “herregud, nå føler jeg på dette og dette”, uten å la det gå såpass lang tid, og så plutselig er det meg mot han, og ikke vi mot det som er vanskelig. Men jeg deler dette nå fordi jeg er så stolt over meg selv som i dag ringte med en gang, og faktisk ønsket å prate, jeg ønsket å få råd, jeg ønsket at vi sammen skulle gjøre det bedre istedenfor å stenge han ute når det blir vanskelig. Og jeg føler meg allerede bedre.
Jeg er stolt av at jeg delte på insta-story at denne dagen suger, jeg har blitt redd for å dele følelser fordi “alle” gjør det og “alle” har en psykisk lidelse og det liksom har blitt en trend. Og en dårlig periode er ikke en psykisk lidelse! Akkurat nå har jeg en periode hvor jeg føler livet kaster utfordringer mot meg, og siden jeg ikke bare kan ta en pause eller stenge av (fordi jeg ikke har noen vikar, det er jo bare en Sophie Elise) så får jeg aldri helt tatt tak i meg selv, og ender opp med å gjøre ting halvveis. Da føles ting dritt, og jeg blir ekstremt selvkritisk. Da får man med en gang slengt etter seg at man feiler det ene eller det andre, eller at man overdriver. Det er bare ikke noe verre enn en skikkelig krevende og dritt periode, og det sier jeg nå. Jeg tror man får det verre ved å analysere det for mye, jeg har selv hatt en mørk og alvorlig depresjon og jeg vet at kjipe perioder er noe helt annet. Å ha litt dårlige tanker er noe annet. Å bli sliten av gjentatte kjipe hendelser er noe annet. Jeg sliter med angst og når det kombineres med vanskelige dager er det ekstra hardt, så klart. Men det betyr ikke at jeg tror det er noe mer alvorlig enn det er, for det er det ikke.
Så, istedenfor å si “kom hit, men ikke lengre” vil jeg heller si kom hit, kom hele veien. Kom inn i det gode, kom inn i det mørket, det blir bedre når jeg deler. I det siste har det virkelig føltes ut som om alt som kan gå galt, har gjort det. Og det har kommet på feil tidspunkt.
Men jeg vet det går over. Kanskje det er universet som tester meg og lurer på hvor mye jeg egentlig vil ha det jeg drømmer om. Og jeg vil ha det så hardt. Sånn, skikkelig. Det er nå jeg skal bevise ovenfor meg selv hvor mye jeg er villig til å kjempe.
På snakk om drømmer.. De to siste (!) episodene av Sophie Elises Verden har nå blitt lagt ut på Sumo, så det er perfekt å se alle episodene på rad nå. Da har du så mye å glede deg til. Tenk at det er over, det er vanskelig for meg å fatte!